Fosterhjemskontakt nr. 6 / 2012

Hei!

Jeg har bodd i beredskapshjem i nesten et år nå. Det er blitt bestemt at jeg ikke skal flytte hjem igjen (fordi foreldrene mine bruker heroin). Jeg skjønner jo det…for jeg husker jo hvordan alt var hjemme og at ingenting funka. Men foreldrene mine er jo foreldrene mine. Jeg trenger ikke flere foreldre. Jeg trenger bare et nytt sted å bo. Jeg har sagt det til saksbehandleren min, men han hører liksom ikke helt etter, syns jeg. Fins det ikke noe annet enn fosterhjem for sånne som meg?

Hilsen Susanne 14 år

Hei Susanne!

Jo da, det finnes noe annet enn fosterhjem. Det finnes noen institusjoner, men det kan jo kanskje bli litt urolig i lengden. Det finnes også noe som kalles familiehjem – der bor du i et vanlig hjem med to voksne og kanskje en plassert ungdom i tillegg til deg. Det er ment som en stabil base der du bor og får oppleve tilhørighet og trygghet, men ikke nødvendigvis følelse av at du må forholde seg til et nytt sett foreldre. Håper saksbehandleren din vil lytte til deg og akseptere hvilke ønsker du har – for det er jo deg det gjelder! Lykke til videre!

Hilsen Øydis

Heisan!

Nå har jeg bodd i fosterhjemmet mitt siden januar. Jeg syns jeg har det så fint her! Fostermoren min sier at jeg skal få julekalender og det har jeg aldri hatt før! Også sier hun at vi skal ha juletre og det gleder jeg meg veldig til. Mamma og jeg hadde aldri juletre. Mamma syns det var noe tull, men jeg syns det er så pent! Så jeg gleder meg til å se på det i stua her! Problemet er bare det at mamma vil at jeg skal feire jul hjemme hos henne. Jeg vil helst være her i fosterhjemmet. Men det er så vanskelig å si det til mamma! Hva syns du jeg skal gjøre?

Hilsen Aurora 11 år

Hei Aurora!

Her trenger du hjelp fra de voksne. Saksbehandlere fra barnevernet kan snakke med moren din og si at de har bestemt at du skal være i fosterhjemmet i jula. Hvis barnevernet ikke kan bestemme det – fordi du er frivillig plassert av moren – kan barnevernet likevel snakke med moren din og si hva du ønsker. Og da håper jeg more din forstår og aksepterer det du vil. Du kan jo beske henne noen timer hvis det lar seg gjøre? Det er mange muligheter hvis alle kan samarbeide om en ordning. Håper dere får til dette slik at jula blir fin for deg!

Hilsen Øydis

Hallo!

Jeg har bodd i fosterhjem siden jeg var baby. Mora mi døde da jeg var to år så jeg husker ikke henne. Faren min har jeg ikke sett siden jeg var fem år så han husker jeg bare så vidt. Nå har han sona en lang dom i fengsel, og har blitt nykter der. Så nå vil han se meg igjen, sier han. Han vil at vi skal møtes og spise pizza eller noe sånt. Men jeg kjenner jo ikke fyren og har ikke sett ham på nesten ti år. Jeg har egentlig ikke så lyst til å se ham for jeg vet jo ikke hva vi skal snakke om en gang. Hva syns du jeg skal gjøre?

Hilsen Tobias 15 år

Hei Tobias!

Jeg skjønner godt at du syns et er vanskelig å treffe igjen faren din når det har gått så lang tid! Samtidig er du redd for å såre ham ved å si at du ikke vil treffe ham og det er også vanskelig, tenker jeg! Jeg syns u skal si ja til å treffe ham, men ikke alene. Ta med deg fosterfar eller fostermor så blir der flere som skal finne samtaleemner og fokuset blir ikke bare på deg og faren din. Snakk med fosterforeldrene dine om det. Dersom de ikke vil eller kan, er det kanskje mulig å spørre tilsynsføreren din hvis du har et ok forhold til ham/henne? Lykke til!

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 5 / 2012

Hei!

Jeg heter Rasim og er snart 14 år. Jeg bor i det samme fosterhjemmet som broren min. Vi har bodd her i nesten tre år. Jeg har aldri brodd noen steder uten broren min. Til vinteren blir han 18 år og han sier at han vil flytte på hybel da. Kan han det? Er det bare han som bestemmer det alene? Jeg syns det er dumt hvis han flytter.

Hilsen Rasim

Hei Rasim!

Når broren din fyller 18 år er han myndig. Det betyr at han faktisk kan bestemme selv hvor han vil bo. Jeg skjønner at du syns det er dumt, men dersom han virkelig flytter, så trenger det jo ikke være så langt unna. Du kan besøke ham og det kan være hyggelig selv om det sikkert blir rart i starten. Jeg håper det går greitt!

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg har nettopp flytta inn i et fosterhjem. Jeg er tretten år. De er veldig snille, men jeg syns det er rart her likevel. Før jeg kom hit, bodde jeg i et beredskapshjem i et år. Der ble jeg fort vant til å bo, men her skal jeg liksom bli.. det virker annerledes og det er så mye jeg syns er flaut. Sånne ting som at de kjøper ting jeg ikke liker og sånt. Det er så flaut å klage på tannkremen eller osten, liksom. Kan du gi meg noen råd, tror du?

Hilsen Sofie Malene

Hei Sofie Malene!

Det er ikke vanskelig å forstå at du syns dette er uvant og rart. Å flytte inn i en ny familie må jo kreve mye! Å bli kjent, føle seg trygg å kjenne at det er trivelig bo sammen med andre – må du bruke tid på. Rådene mine er å forsøke og fortelle noe om dette til fosterforeldrene dine. De vil sikkert mer enn gjerne høre om alt dette. Selv om du syns det virker flaut, så er det ikke det! Det er helt normalt. Men uten at du sier noe, blir jo alt innkjøpt fordi de tror du liker det! Skriv et brev eller forsøk å si noe om det. Det vil hjelpe deg!

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg har bodd i fosterhjem så lenge jeg kan huske. To ganger i året må jeg treffe den første mora jeg hadde. De sier hun er syk. Hun ser helt vanlig ut, men hun oppfører seg ikke så vanlig. Vi møtes på et kontor. Det er en annen dame der også. Mora mi sitter bare og ser på meg. Hun sier nesten ingenting. Jeg pleier å spille på telefonen for jeg finner heller ikke på noe å si. Jeg kjenner henne jo ikke! Jeg syns dette er så teit. Hva kan jeg gjøre, syns du?

Hilsen Pauline 14 år

Hei Pauline!

Disse treffene du beskriver høres veldig lite hyggelige ut, syns jeg. Går det ikke an å gjøre noe sammen? Gå ut i en park, kjøpe en is eller bare gå litt rundt – sammen. Hvis dette er umulig burde jo noe vært stelt i stand til dere på det kontoret. Noe å tegne på, spille sammen, servere brus og lignende. Jeg skjønner godt at du ikke liker disse treffene, som jo finner sted fordi moren din har rett til å se deg – og du henne – slik den norske lov bestemmer. Håper det bedrer seg!

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 4 / 2012

Hei!

Jeg heter Dyveke og er 9 år. Jeg måtte flytte fra mora mi fordi hun var så slem mot meg. Hun slo meg og sånn. Hun sa jeg hadde en djevel inni meg. Hun stengte meg mye inne også. Fosterfamilien min er snill. Jeg har fått en storesøster også, som er kjempesnill mot meg. Hun er 14 år og heter Ingrid. Jeg syns hun er veldig pen. Problemet er når mora mi kommer på besøk til oss. Ingrid vet jo hva mora mi har gjort og hun sier at hun syns det er vanskelig å være hyggelig mot henne. Jeg syns nesten litt synd på Ingrid, men hva kan jeg gjøre med det, syns du?

Hilsen Dyveke

Hei Dyveke!

Jeg syns det er hyggelig å lese at du har fått en god familie å bo hos og at du har stor omtanke for fostersøsteren din! Så bra! Det er nok lurt å snakke med fosterforeldrene dine om dette. De kan ta det videre til saksbehandler i barneverntjenesten. kanskje det ville vært bedre at du traff moren din et annet sted? Eller at Ingrid ikke bestandig trengte å være hjemme når moren din hadde samværstid hos dere. Det er mange løsninger og det finner dere best ut av gjennom å snakke om det, tror jeg!

Hilsen Øydis

Heisan!

Eg heiter Jesper og er 12 år om nokre veker. Mor og far har begynt å snakke om å ta ein fosterunge inn i huset. Eg veit ikkje kva eg syns om det..Tante og onkel har ein gut på fem år som dei fikk for tre år sida og han er heilt vill. (Det er hjå dei eg les dette bladet!) ein slik unge vil ikkje eg bu i lag med. Moe seier at eg må forsøke å forstå. Men eg er vel litt redd for korleis alt blir endra med en vill og ”fremmed” unge i huset kvar dag! Eg har budd aleine med foreldra mine heile livet. Eg syns dette er vanskeleg. Kjenner at eg burde vært meir positiv, men får det liksom ikkje til!

Helsing grublaren, Jesper

Hei Jesper!

Jeg syns ikke det er noe rart at du tenker mye på dette med å få et fosterbarn i hjemmet. Det vil jo selvfølgelig forandre på mye, men du må huske på at fosterbarn er som alle andre barn – de er forskjellige. Så selv om den lille gutten hos tante og onkel er ”vill” så trenger ikke fosterbarnet dere får – å være det! Foreldrene dine kan også ha meninger med tanke på barnet de kan ta ansvar for – om det er et lite barn, et barn med store skader, en ungdom eller et barn med spesielle behov – for å nevne noe. I dette burde de snakke mye med deg slik at de trygger deg og etter hvert vil gjøre deg mer positiv med tanke på et fosterbarn hjemme hos dere! Jeg tror det går bra!

Hilsen Øydis

Hei

Jeg heter Sabina og har nettopp flyttet til et fosterhjem. Jeg er født i Norge, men foreldrene mine kommer fra Afganisthan. I sommer skulle jeg vøre ned fosterfamilien på hytta. Den lå helt nede ved havet. Det var pent der, men jeg likte meg ikke. Hele familien tok av seg klærne (de minste var helt nakne) og løp ut i vannet. Noen hoppet ned fra et lite fjell. Jeg kledde ikke av meg noe. Jeg syns det var flaut å se på dem. Det var veldig varmt så jeg gikk mest inn i hytta. Jeg tror ikke de skjønte hvordan jeg hadde det der. Og jeg tør ikke si noe om det – da kan det jo hende de ikke vil ha meg mer. Hva syns du jeg skal gjøre?

Hilsen fra Sabrina 14 år

Hei Sabina!

Jeg skjønner at du har flyttet inn i en annen kultur enn den du var vant til. Her i Norge er det jo helt naturlig å kle av seg det meste for å hoppe i havet en varm sommerdag. For deg ble dette flaut. Det forstår jeg. Når du må tilpasse deg norske forhold, håper jeg fosterfamilien din også kan lære og forstå noe av det du er vant til – så blir gjensidig tilpasning og respekt mulig, tenker jeg. Jeg håper du har en tilsynsfører – han eller hun burde du snakke med om dette – å holde det for seg selv er nok det verste du kan gjøre. Saksbehandler fra barnevernet kan også være en person du burde kunne snakke med og forhåpentligvis fosterforeldrene dine etter hvert når du får bedre tillit til dem. Jeg tror ikke de ber deg flytte selv om du syns noe av det de gjør er flaut. Det handler om ulike kulturer – og ikke at det er noe galt med deg!

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 3 / 2012

Hei!

Jeg heter Jonas og har bodd i fosterhjem de siste fire åra. Mora mi vil at jeg skal være mer hjemme hos henne. Hun anker den avgjørelsen barnevernet har tatt, gang etter gang. Nå sist kom det en mann i forkant av ankesaken og spurte meg om hva jeg ønsket. Han kalte seg ”barnets talsperson”. Jeg sa at jeg gjerne vil være oftere hos mora mi. Da resultatet fra anken kom, viste det seg at det jeg hadde sagt ikke ble lagt vekt på i det hele tatt. Hva er vitsen med en sånn person da?

Hilsen fra Jonas, snart 15.

Hei Jonas!

Det er ikke sånn at det som blir sagt til talspersonen, nødvendigvis får en stor og avgjørende betydning for utfallet av en ankesak. Talspersonen skal gi en vurdering og samtidig si noe om det du har svart på ulike spørsmål. Det kan likevel vedtas en annen løsning for samvær enn det du har gitt uttrykk for til talspersonen. Årsakene til dette er som oftest mange og sammensatte, så det er umulig for meg å vite hva som lå til grunn for avgjørelsen i saken din.

Hilsen Øydis

Hei på deg!

Jeg har bodd i fosterhjem hos onkel og tante de siste seks årene. Fordi jeg har opplevd mye vanskelig, får jeg hjelp av en psykolog en gang i uka. Saksbehandler fra barnevernet er ofte innom oss og tilsynsføreren min er hos meg fire ganger i året. Så for tre år siden adopterte tante og onkel en liten gutt fra Columbia. Han var nesten tre år da de hentet ham. nå er han snart seks år og han har masse problemer! Men tante og onkel får ingen hjelp, de må klare alt selv. Hvis han hadde vært fosterbarn, ville de fått hjelp, men nå må de løpe rundt og be om alt. Hvorfor er det sånn, da?

Hilsen Bitten, 16 år

Hei Bitten!

Det kan virke rart og urettferdig, men det er stor forskjell på fosterhjem og adopsjon. Fosterhjemsplassering er i utgangspunktet ment som en midlertidig løsning og der biologiske foreldre som oftest beholder foreldreansvaret. Ved adopsjon opphører alt til biologiske forelde og barnet er kun adoptivforeldrenes ansvar – i ett og alt. Adoptivbarnet er også automatisk arving til adoptivforeldrene. Fosterbarn har ingen arverett til fosterforeldrene. Derved gjelder de samme regler for adoptivbarn som for alle andre barn. fosterbarn, som det offentlige har tatt omsorgen for – har et helt annet regelverk som forplikter seg til å hjelpe og støtte dem videre under plasseringen. Men det er nok mange adoptivforeldre som kunne trenge mer hjelp og veiledning, en tankevekkende problemstilling!

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg har hatt en fosterbror i tre år. Nå har mamma og pappa bestemt at han må flytte. Han bare bråker og mamma orker ikke mer. Hun gråter og er lei seg. Alle syns det er dumt. Men innerst inne er jeg glad og det tør jeg ikke si til noen. Det kommer til å bli rolig hjemme hos oss når han flytter. Og det gleder jeg meg til. Nå er det bare skrik og bråk og jeg blir nesten redd.  Men jeg har ingen å si det til..fordi jeg tenker liksom feil..jeg burde ikke vært glad?

Hilsen Mathilde tolv år.

Hei Mathilde!

Det du tenker er jo ikke feil. Det er naturlig at du tenker på flyttingen som en lettelse hvis fosterbroren din har gjort hjemmet til et vanskelig sted å bo – for deg! Det burde du si til foreldrene dine når dere har tid og ro rundt dere. Jeg er sikker på at de vil forstå deg og kanskje også se situasjonen fra ditt ståsted. Å flytte barn fra fosterhjem er alltid vanskelig, men noen ganger er det uunngåelig.

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 2 / 2012

Hei!

Jeg heter Benedikte og er fjorten år. Jeg har en søster som er åtte år og for noen måneder siden, fikk vi en fosterbror. Han er nesten fire år. Foreldrene mine spurte hva vi barna syns om å ta et fosterbarn i huset og alle syns det var spennende. Det er bare det at det ble ikke sånn som jeg hadde trodd. Mamma har liksom ”glemt” oss, særlig søsteren min. Pappa er mye på jobben og jeg er mye på skolen og med venninner., men søsteren min blir sittende mye alene foran tv. Mamma holder på med fosterbarnet hele tiden. Han maser og bråker og det virker som om mamma ikke ser oss lenger. Har du et råd?

Hei Benedikte!

Det der hørtes ikke greit ut. Det beste var jo om du klarte å snakke med more din om det du syns er vanskelig. Helst med faren din til stede. De ser sikkert ikke seg selv og når oppgaven som fosterforeldre er krevende, hender det at familiens egne barn står bakerst i køen. Men det må ikke skje ofte og i hvert fall ikke lenge! Da kan det bli konflikter og sjalusi. Hvis du ikke klarer å si det – burde du kanskje skrive et brev. Det er utrolig viktig at dette ikke fortsetter – for alle parter i familien din! Håper du får det til!

Hilsen Øydis

Heisan!

Jeg har bare lyst til å skrive inn om en dum tilsynsfører. Hun kom forrige tirsdag for første gang. Hun er den tredje tilsynsføreren fostersøsteren min har. Hun har bodd hos oss i fem år og har hun hadde ikke fylt ett år da hun kom til oss. Hun husker jo ikke noe annet hjem. Og vet du hva tilsynsføreren sa: ”Hei, Aimee! Hvor lenge har du bodd i fosterhjem, da?” hvor dum går det an å bli! Fostersøsteren min så bare rart på den fremmede damen og gikk ut av rommet. Hun vet at hun er født av andre, men det er da vel ikke noe å spørre en femåring om – sånn? Syns du vel?

Hilsen fornærmet storesøster, Siss snart 14 år

Jeg er helt enig med deg. Den tilsynsføreren kan ikke ha tenkt seg særlig godt om. Dessverre er det sånn at mange kommuner ikke setter særlig høye krav til tilsynsførere hva kompetanse angår. Det er synd – for da ville slikt tilsyn vært unngått. Ethvert fosterbarn bør bli møtt der de er – i alder, utvikling og med hver sin individuelle historie. Håper foreldrene dine kan hjelpe til å få denne tilsynsføreren til å forstå hvordan hun bedre bør møte en femåring,

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg har bodd i fosterhjemmet mitt i snart to år. Jeg liker meg kjempegodt og har lyst til å bo her lenge. Men så sa en kompis til meg ar når jeg fyller 18 år (det er til sommeren) må jeg flytte ut og klare meg sjøl. Barnevernet har ikke ansvaret for ungdom etter at de er 18 år, sa han. Jeg blir deppa av å tenke på dette og jeg tør ikke spørre fosterforeldra mine om det er sant. Jeg snakker ikke så godt norsk og er redd de vil misforstå. Hva syns du jeg skal gjøre?

Hilsen Samir 18 år

Det du skriver om er vanskelig. Det er både riktig og ikke riktig. Når ungdom fyller 18 år er de myndige og kan bestemme selv om de vil bli boende i fosterhjem eller flytte for seg selv. Det er mulig å få hjelp fra barnevernet helt frem til 23-årsdagen. Når du så gjerne ønsker å bli boende, vil dette sannsynligvis bli tatt hensyn til. Det er ganske vanlig. Men du må snakke om det! Til saksbehandleren i barnevernet – som kal age en handlingsplan i perioden etter fylte 18 år, gjerne med en tolk dersom du er redd for å bli misforstått. Fosterforeldrene dine bør også være til stede. Du kan samtidig nevne alt dette til tilsynsføreren, som du forhåpentligvis har på besøk fire ganger i året. Tilsyn kan vedtas å opphøre ved fylte 18 år. Jeg håper du får dette til slik at du får bo i fosterhjemmet så lenge du har behov for det!

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 1 / 2012

Hei!

Jeg er snart 15 år og har bodd i fosterhjem det siste året fordi mamma ble syk. Hun ville at jeg skulle flytte. I den nye klassen jeg har begynt i, har jeg blitt kjent med en jente som også bor i fosterhjem. Jeg fortalte henne at jeg skal på ferie til Tenerife og da sa hun at det var mye styr for å få pass. (Jeg har aldri vært utenlands før.) Barnevernet må samtykke og det kan ta lang tid, sa hun. Men mamma sier at hun kan samtykke og at det er nok. Hva er riktig her?

Hilsen Monica Iren

Hei Monica Iren!

Av det du skriver, høres det ut som du og den andre jenta er plassert i fosterhjem etter forskjellige lovhjemler. Det vil si at du er det vi kaller frivillig plassert etter $4.4 femte ledd og da er det greit med samtykke fra moren din. Det er riktig. Den andre jenta er antageligvis plassert etter §4-12, uten samtykke fra foreldrene. Da må barneverntjenesten samtykke ved utsendelse av pass. Det pleier å gå ganske så greit, kanskje hun har vært uheldig på en eller annen måte. God tur til Tenerife!

Hilsen Øydis

Heisan!

Jeg har bodd i fosterhjem de siste fem åra. Men jeg besøker pappa en helg i måneden, fra fredag etter skolen til søndag kveld. Pappa kjører meg hjem hver gang. Det tar ca en time. Det er i grunnen den eneste tida jeg får sammen med pappa. For dama til pappa har tre unger. De bor i leiligheten til pappa og de er der alltid! De er små og masete og grinete – og pappa holder på med dem hele tida. Det syns jeg er så dumt! Men jeg syns det er så vanskelig å si det til pappa for da blir han sikkert sur. Jeg gidder jo ikke å være sammen med de ungene, hva kan jeg gjøre, syns du?

Sendt inn av Sebastian, 12 år

Hei Sebastian!

Dersom du klarer det, ville det nok vært riktig av deg og prøve å snakke litt med faren din. Den bilturen tilbake til fosterhjemmet, kan jo være en god anledning. Du trenger jo ikke  si så mye, bare at du gjerne vil være mer sammen med ham! kanskje foreslå at dere to tar en tur ut på kino eller noe lignende, i hvert fall av og til! Jeg tror han vil forstå deg. Kanskje han ikke har tenkt over det i det hele tatt. Snakk med ham og gi ham den sjansen.

Hilsen Øydis

Hei Øydis!

Fosterbror min er veldig sint nokre gonger. Han skrik og kastar ting rundt. Sist gong han kom att frå mor si var han å sint at han kasta ein vase med blomar rett inn i tv en min. Skjermen sprakk. Eg veit ikkje kvifor han gjekk inn på rommet mitt, men dt gjorde han altså. Eg blir både redd og sint når han gjer slike ting. Han seier eg får betale for ny tv skjølv. Men må eg det, då? Eg syns han burde betale med sine pengar!

Helsing frå Ingjerd, snart 12 år

Hei Ingjerd!

Det er ikke du so skal betale for skadene fosterbroren din har utøvd! Vanligvis er det barneverntjenesten som har ansvaret for gutten – altså der han kommer fra – og dermed er det de som skal betale for en ny tv til deg. Dette kan du lese i Fosterhjemsavtale punkt 18, der det står om barneverntjenestens forpliktelser. Så håper jeg det roer seg litt ned hjemmet hos dere. Sånt er ikke hyggelig. Håper ny tv snart er på plass!

Hilsen Øydis