Spørsmål fra medlemmer på rådgivningstelefonen

Sist oppdatert: 20.10.2017

Spørsmål:
Fostersønnen vår på 14 år begynte å snakke varmt om et ungdomshjem han kunne tenke seg å bo i. Han kjente en gutt som hadde bodd der, og denne gutten hadde tegnet et idyllisk bilde av institusjonen. Vi observerte at han ofte snakke om dette, uten at vi la mer i det enn å bekrefte ham på ønsket sitt. Samtidig sa vi at det var her han skulle bo fordi dette var det beste nå. Så skjedde det som vi aldri hadde trodd var mulig. Han hadde fortalt til læreren på skolen at han ikke hadde det bra hos oss. Etter noen inngående spørsmål fra lærer, hadde han også sagt at han ble slått hjemme. Det førte til at de hentet ham på skolen neste dag, og flyttet ham akutt. Det gjorde de også med vårt andre fosterbarn som gikk i barnehage der vi bor. Tilbake sto vi, traumatisert og i sjokk. Gutten vår ringte oss «ulovlig» etter noen dager. Han tilsto at han hadde løyet, og ville hjem igjen. Det var ikke så lett. Han fortalte at kontaktperson ikke trodde ham. Etter to måneder trodde de på ham og flyttet barna hjem. Jeg tar kontakt med rådgivningstjenesten for å be dere om å fortelle dette videre til andre fosterforeldre, slik at de vet at slikt kan skje.

Svar:
Det er en alvorlig hendelse dere har fått føle på kroppen – både dere som fosterforeldre, og eventuelle biologiske barn i fosterhjemmet. Det er også alvorlig for fostersønnen deres som har fått lov til å sette dette i regi. Slike opplevelser er så alvorlige at de burde blitt snakket om på Pride-kurs. Ikke tilfeldig, men som et fast innslag. Vi forstår at det kan gå ut over rekrutteringen av fosterhjem, men det viser samtidig hvilke utfordringer fosterforeldre kan stå overfor. Og alle utfordringer bør fram i lyset.

Spørsmål:
Vår fosterdatter var et «solskinnsbarn» i mange år, men da hun kom i puberteten endret dette seg. Det ble mange konflikter både mellom henne og våre

egne barn, men også mellom oss voksne og henne. Heldigvis har mannen min og jeg vært enige i de avgjørelsene vi har tatt for henne. Hun kunne ikke spille oss ut mot hverandre, selv om det var tydelig at hun gikk inn for dette ved flere anledninger. Det virket som om hun skulle teste ut hvor langt hun kunne gå før vi gav henne opp. Hun begynte så å ta kontakt med barnevernet for å prøve å få viljen sin gjennom dem. Der møtte hun tydeligvis på en kontaktperson som synes det var viktig å ta hennes perspektiv. Han tok ikke kontakt med oss for å fortelle at han hadde samtaler med henne, så alt dette foregikk bak vår rygg. Vi klarte med et nødskrik å stå løpet ut til hun ble 18 år, selv om vi var innstilt på at hun skulle bo her til hun var voksen nok til å stå på egne bein. Hun klarer seg ikke så bra på hybel, og vi kan ikke fri oss fra å tenke at barnevernet har bidratt til dette. Har dere erfaring med at det er slik det fungerer innenfor barnevernet?

Svar:
Det kommer dessverre slike henvendelser til rådgivningstjenesten med jevne mellomrom. Det kom dessuten en bok om denne problematikken for noen år siden. Den hadde tittelen «Den hvite morgenkåpen» og var skrevet av en fostermor som hadde opplevd akkurat det samme som du beskriver. Hun fikk følelsen av at fosterdatteren skulle teste henne og barnevernet ut, og at dette var en overlevelsesstrategi som dukket opp i henne da ting ble vanskelig. Barnevernet flyttet henne, men hun kom «krypende» tilbake til fosterforeldrene etter en stund på egen hånd. Det sier seg selv at det ikke er så lett for fosterforeldre å åpne opp hjemmet sitt på nytt etter at barnet har gått bak deres rygg på den måten du beskriver. Det er imidlertid viktig at fosterforeldre klarer å se at dette kan være en del av tilstandsbildet til fosterbarnet, og at dette er noe som det drives til på grunn av sin oppveksthistorie. Fosterforeldrene i den nevnte boken, forsto dette og tok henne tilbake. Dette hadde kanskje også noe med at dette var et slektsfosterhjem med blodsbånd til jenta.

Det er midlertid ikke vanskelig å forstå at det du beskriver bidrar til en dårligere historie for jenta som bodde hos dere. Hennes historie er nå: «De gav meg opp». Dette er i tråd med det som mange fosterbarn tenker om sine foreldre, og det er kanskje derfor de har behov for å teste hvordan det er med fosterforeldrene: «Vil de orke meg når jeg er på det verste?»

Det beste ville være om barnevernet hadde forstått at det ville tjene jenta om de spilte med åpne kort overfor dere. Kanskje jenta hadde senket skuldrene når hun fant ut at hun ikke kunne spille noen av de voksne ut mot hverandre, men at de i stedet formidlet til henne at de ville passe på at hun fikk bo i hjemmet sitt til hun var mer moden for å flytte for seg selv.

Det er imidlertid vanskelige roller å stå i, både for dere som fosterforeldrene og kontaktperson i barnevernet. Det er derfor det er så viktig at de voksne snakker sammen jevnlig – for å komme i forkant av slike opprør. I alle tilfelle bør barnevernet forstå at opprør er noe som hører med til ungdomstiden, og i hvert fall vil relasjonsproblemer kunne være en del av et fosterbarns indre liv. Det er viktig at den «overforelderen» fosterforeldre må forholde seg til, både er i forkant og tenker forebygging, men også at vedkommende tar tak i problemer på en voksen og gjennomtenkt måte når de oppstår.

I tillegg kommer det faktum at noen fosterbarn blir påført fiendtlighet rettet mot fosterforeldre og fostersøsken, av sine foreldre. Det er med andre ord noen som trekker i barnet slik at det får problemer med å tilknytte seg fosterforeldrene. Dette er også noe som barnevernet må ta med seg i sine viktige avgjørelser for barnet. Slike avgjørelser kan være avgjørende for om den unge klarer seg eller ikke.
Hva om?
Tenk deg at alle barn i Norge, og dermed alle foreldre, hadde en «overforelder» å forholde seg til. En forelder de kunne gå til når de var sinte på foreldrene sine og det hadde ut viklet seg til en konfliktfylt situasjon mellom voksen og barn.

Vi tror at det var mange barn og unge som da ville ha klaget på foreldrene sine. Og hvis denne overforelderen hadde myndighet til å flytte den unge til en egen hybel, og i tillegg kunne betale den unges husleie, så tror vi at det var mange som ville ha flyttet uten å tenke nøye nok gjennom dette. Det er slik sett et utfordrende system der den som sannsynligvis kjenner barnet minst, skal ta de viktigste avgjørelsene på vegne av barnet. Det forutsetter et godt samarbeid mellom barnevernet og fosterhjemmet.

Det hører også med til bildet at det kan være stor gjennomtrekk i barnevernet, og noen av dem som  ringer saker inn til rådgivningstjenesten, forteller at de har skiftet kontaktperson opptil ti ganger. Det betyr at kontaktperson som skal ta viktige avgjørelser for barnet, kanskje ikke kjenner det i det hele tatt. Det blirlett en ustabilitet for fosterhjemmet når «overforelderen» er ustabil.

Utvikling og stabilitet bør være de viktigste målene med en fosterhjemsplassering.Når det offentlige skal ta omsorgen for et barn, så skylder det barnet og de som har påtatt seg omsorgen, god oppfølging, samarbeid og stabilitet.