Fosterhjemskontakt nr. 6 / 2010

Hei!

Jeg er snart 16 år og har en fosterbror på nesten fem. Forrige dagen satt jeg og så på tv programmet ”Brennpunkt”. De fortalte om en gutt på fem år som var blitt flyttet ut av fosterhjemmet etter å ha bodd der siden han var baby. Da tenkte jeg på fosterbroren min.. Kan de bare komme og ta ham fra oss?

Hilsen Benedicte

Hei Benedicte!

Jeg så også på det programmet og skjønner godt at du ble opprømt. Det er nok ikke alt som kommer frem i slike innslag og denne historien ble nok belyst kun fra et ståsted. Når et barn har bodd ”hele livet” i et fosterhjem er det tungtveiende årsaker som ligger til grunn hvis barnevernet vedtar å flytte barnet. Min erfaring gjennom barnevernsarbeid er at barnevernet aldri ”bare kommer” og tar fosterbarnet vekk. Det er synd at folk dår denne oppfatningen, for det r sjeldent det som skjer. Jeg kan ikke forsvare alt arbeid barnevernet står for, det gjøres sikkert feil i dette også, men jevnt over flyttes barn kun når det er absolutt nødvendig.

Hilsen Øydis

Heisan!

Jeg heter Camilla og er fjorten år. Jeg har bodd i fosterhjem hos besteforeldrene mine siden jeg var baby. Nå har vi nettopp flytta og her kjenner jeg ingen. Jeg kaller besteforeldrene mine for ”mor og far” og de ser ikke så gamle ut (de er 53 og 54 år). Alle her tror de er foreldra mine. Jeg syns det er deilig – da er jeg som alle andre! Men må de vite at de egentlig er fosterforeldra mine? Hva syns du?

Hei Camilla!

Hva andre skal vite om deg syns jeg du bør få lov til å bestemme selv. Det fins ingen regle eller lover som sier at du må fortelle at foreldrene dine egentlig er besteforeldrene og fosterforeldrene dine. Jeg regner med at du har snakket med dem om dette og at de er enige med deg og støtter deg. Når du får gode venner, som du kjenner deg trygg på, er det kanskje naturlig at du snakker om dette – men det må jo bare bli når du selv er klar og syns det kjennes ok. Sånn tenker jeg!

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg heter Remi og er snart tolv år. Det jeg lurer på er om du tror det er mange som har fosterbarn fordi de tjener penger på dem? Jeg skal flytte i fosterhjem og faren min sier at dem jeg skal bo hos bare gjør det for å få penger. Er det riktig?

Hei på deg Remi!

Nei det er nok ikke riktig. Alle som tar vare på barn, trenger penger, så at de får penger for å ha deg boende, er riktig. Dersom penger er eneste grunn for at de ønsker å bli fosterforeldrene, så blir de ikke godkjent som fosterforeldre. Det er helt andre grunner som er viktigere og mye mer betydningsfulle – enn penger. Som for eksempel at de er gode på å vise omsorg, trygghet, varme og nærhet. Det er jo viktigere enn penger – også må man samtidig vite at alle trenger penger for å leve. Lykke til!

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 5 / 2010

Hei!

For tre år siden fikk jeg en fosterbror. Han var seks år da. Vi går på samme skole, men han går to trinn under meg. Men vi er jo i samme skolegård og nesten hver dag hører jeg at han sier masse tull til de andre i klassen. Han overdriver og skryter og høres helt teit ut. Hjemme er han ok. Jeg har ikke sagt noe om det til mamma, men burde jeg det? Jeg syns dette er litt rart, hvorfor oppfører han seg sånn, tror du?

Hilsen Katrine, snart 13 år.

Hei Katrine!

Det er ikke et enkelt svar å gi deg på spørsmålet du stiller! Hvorfor han oppfører seg annerledes hjemme og på skolen – kan ha en sammenheng med at han er mer utrygg og engstelig på skolen og prøver å lage et bilde av seg selv der han er både tøff og sterk. Jeg syns absolutt du skal snakke med foreldrene dine om dette, for de igjen bør nok snakke med gutten. Han har ikke godt av å tro at han oppfører seg ok på skolen. Venner og klassekamerater vil avsløre bløffene hans og da kan det bli vanskelig for ham. Han trenger nok hjelp til å kjenne seg trygg på skolen og da bør nok foreldrene dine få vite om dette.

Hilsen Øydis

Hallo!

Jeg liker ikke fosterforeldrene min! Jeg tør ikke å si det til noen, bare til mamma som jeg er hos hver tredje helg. Mamma sier hun skjønner det, men at hun ikke bestemmer noe. Fostermoren min kjefter altfor mye på meg og fosterfaren min er litt skummel, liksom. Han ser alltid sint ut. Jeg har bodd hos dem i syv måneder og barnevernet sier at jeg skal bo her til jeg blir atten! Og det er jo flere år til! Hva skal jeg gjøre?

Hilsen fra Madeleine, 15 år

Hei Madeleine!

Jeg vet jo ikke hvorfor det er bestemt at du skal bo hos akkurat disse fosterforeldrene. Det er jo vanlig at man forsøker å finne hjem og barn/ungdom som matcher hverandre på en eller annen måte. Hvis dette overhodet ikke passer for deg, bør du jo forsøke å ta opp dette med både saksbehandler og tilsynsfører, som igjen kan snakke med fosterforeldrene dine om det du opplever som problematisk. Her trenger du hjelp fr trivsel er viktig.

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg heter Steffen og er tolv år. Jeg er fosterbarn, men jeg syns det høres så rart ut. Det har jo ingenting med et foster å gjøre? Hvorfor heter det fosterbarn egentlig?

Hilsen Steffen

Hei Steffen!

Jeg er helt enig med deg – fosterbarn er egentlig et rart ord. Det har ingenting med foster å gjøre, men det kommer av det gamle ordet oppfostre. Å fostre opp et barn – gi det mat, klær, trygghet, varme og oppdragelse, så langt tilbake som fra vikingtida oppsto muligens dette ordet. Da var det vanlig at familien sendte barnet sitt til oppfostring hos andre, gjerne høytstående mennesker som jarler og konger. Ettersom tida har gått og ordet antageligvis gradvis har endret seg – heter det nå fosterbarn. Det riktige ordet ville vært fostrebarn og fostreforeldre.

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 4 / 2010

Heisan!

Jeg har bodd i fosterhjem siden jeg var baby. Nå er jeg seksten. Fosterforeldrene mine har spart opp barnetrygden for meg i alle disse årene. Det har blitt såpass mye penger at det er overformynderiet som rår over dem. Nå skal jeg på språkreise til England og vil gjerne bruke av disse pengene. Det er jo mine penger, men er det lov å bruke av dem?

Hilsen Sandra (16)

Hei Sandra!

Ja, det er dine penger og du kan bruke av dem. Da må du sende en søknad til Overformynderiet og ved hjelp av fosterforeldrene dine, forklare hva du vil bruke beløpet til. Du må også få en bekreftelse fra saksbehandleren din om at barneverntjenesten aksepterer uttaket. Det burde gå veldig greit. Lykke til og god tur!

Hilsen Øydis

Hei!

Jeg skal søke om opptak på videregående skole ved en linje som er litt vanskelig å komme inn på, har jeg hørt. Nå sier saksbehandleren min at hun kan skrive et vedlegg til søknaden fordi jeg er fosterbarn. Men har jeg egentlig noen særrettigheter i forhold til opptak ved skole?

Med hilsen fra Jean

Hei Jean!

Nei, du har ingen særrettigheter i forbindelse med opptak til skole fordi du er fosterbarn. Da skjønner jeg ikke helt hva saksbehandleren din tenker på. Dersom du derimot er svaksynt, hørselshemmet eller av andre årsaker har særskilte behov, kan man selvsagt vedlegge skriv om dette. Men det gjelder alle elever, om de er fosterbarn eller ikke. Lykke til!

Hilsen Øydis

Hei på deg!

Jeg har bodd i fosterhjem i fem år snart. Det siste året har faren min sittet i fengsel. Han vil absolutt at jeg skal besøke ham i fengselet, men de gangene jeg har gjort det, syns jeg det er ekkelt og jeg blir kjempelei meg, men det hjelper liksom ingenting. Jeg vil ikke være der! Må jeg besøke faren min?

Hilsen Hermine, 12 år

Hei Hermine!

Neo, du må ikke besøke faren din i fengsel. Etter loven er det faktisk barnets rett til å se sine foreldre, som er viktigst – ikke omvendt. Dessuten fins det andre varianter som gjør det mulig å møte faren din. Han kan søke om permisjon med følge av sivilt kledd politi og komme et annet sted for å se deg. Fosterforeldrene dine ser sikkert at du reagerer negativt på besøkene og bør nok snakke med saksbehandleren din slik at dere finner ut en løsning som er mye bedre for deg! Håper det går greit!

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 3 / 2010

Hallo!

Eg heiter Janne og er snart 15 år. Eg er snart ferdig med ungdomsskulen. Om nokre veker får vi karakterboka og eg gruar meg! Fosterforeldra mine maser så mykje på meg, syns eg. Dei gjer meg bestandig ei kjensle av at eg ikkje gjer noko godt nok. Eg får ikkje så gode karakterer, veit eg. Det er fordi eg ikkje likar matte og slikt! Fosterforeldra mine har eigne ungar som vart veldig skuleflinke o gjekk videre på universiteter og slikt. Det har ikkje eg lyst til. Eg har lyst til å bli frisør, slik som mor mi var ein gong. Dei seier at det er eit dårleg yrke, men det syns ikkje eg! Eg får bestemme slikt sjølv, får eg ikkje?

Helsing frå Janne.

Hei Janne!

Klart du får bestemme yrkesvalget ditt selv! Jeg syns det er flott at du allerede nå vet hva du har lyst til å bli som voksen! Det fosterforeldrene dine kanskje prøver å si er at du skal tenke deg godt om og muligens velge en linje på videregående som har studiekompetanse, det vil si at du har flere valgmuligheter til yrkesvalg seinere. At deres barn har gått på universitet, har jo ingenting med deg å gjøre. Du er deg og vil finne din egen vei. Det skjønner jeg godt. Forsøk å forklare dem det, de mener sikkert det beste for deg selv om de hørtes ut som om noe har floket seg litt til med tanke på forventningspress og fremtidsplaner. Lykke til, Janne!

Hilsen Øydis

Hei.

Jeg bor i fosterhjem hos tanta mi. Det har jeg gjort i nesten ti år. Tanta mi er søstera til mora mi, men for meg er hun den jeg ser på sommamma. Tante og jeg hadde det fint helt til kjæresten hennes flytta inn. Jeg syns han er så ekkel! Han vasker aldri hendene før vi spiser, også raper han høyt etter at han har spist. Tante sier ingenting, men jeg syns det er vemmelig. Jeg har hørt at han promper høyt også…på kjøkkenet! Da ler tante! Hun som ellers er ganske nøye av seg! Jeg tør liksom ikke å si dette til noen, jeg syns det er flaut. Hva syns du jeg skal gjøre?

Hilsen Kjersti, 13 år.

Hei Kjersti!

Det kan være vanskelig å tilpasse seg andre mennesker, særlig når det handler om den innerste kretsen – altså hjemmet ditt. Det du beskriver er at to personer bor sammen og har sitt system og sine regler. Så kommer en tredje person inn med helt andre regler – eller vaner/uvaner. Da er det den tredje personen som bør gå varsomt frem – for det er jo han som tråkker inn i et hjem der det bor to mennesker fra før. Hvis du syns det er for flaut å snakke om, kan du jo skrive det det ned. Det kan faktisk være at de to ikke oppfatter at du misliker det du beskriver og da må du jo si fra slik at han får en mulighet til å slutte med det! Jeg håper du får til dette så dere kan får det hyggeligere sammen, alle tre.

Hilsen Øydis

Heisann!

Jeg er snart femten år og har bodd i fosterhjem siden jeg var ni år. Jeg har reist hjem til moren min en helg i måneden i alle disse årene. Hvis hun har blitt syk har det hendt at jeg har reist derfra tidligere. Moen min blir ofte veldig deprimert, da bare sover hun. Jeg har kamerater i gata der hun bor og syns det er bra å være der. Jeg sier til moren min at jeg har lyst til å være oftere hos henne, men hun sier ar det bestemmer barnevernet og st de må lage en ny sak i en eller annen nemnd hvis samværet skal forandres. Hun blir veldig fjern når jeg snakker om det, akkurat som om hun ikke vil høre om det. Kanskje hun egentlig ikke vil ha besøk av meg oftere? Hva tror du? Og er det riktig det hun sier om å forandre samvær?

Hilsen fra Kenneth.

Hei på deg, Kenneth!

Nei, det er nok ikke riktig det moren din svarer deg angående endring av samvær. Barneverntjenesten kan, uten å fremme sak for Fylkesnemnda, bestemme om en oppsatt samværsplan skal utvides, altså at det blir mer samvær. Det er når samvær skal reduseres at saken må fremmes for nemnda. Kanskje moren din har misforstått. Det kan også hende at hun misliker at du opplever henne deprimert. Hun klarer å få til et langt samvær i måneden, men kanskje hun egentlig ikke tør å satse på mer, på grunn av seg selv. Saksbehandleren din i barneverntjenesten kan snakke med moren din om dette, men da må hun jo vite om det! Fosterforeldrene dine burde også kunne hjelpe deg, slik at du får vite hva moren din ønsker. Så slipper du å lure! Lykke til videre.

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 2 / 2010

Hei!

Jeg heter Hedda og er snart fjorten å. Jeg har bodd i fosterhjem i to år nå. Det er ok, men jeg liker ikke tilsynsføreren min! Hun kommer bare fire ganger i året, men hun er så masete. Hun skal ha meg med ut på alt mulig rart. På pizzaen og på kino og sånt. En gang traff vi noen fra klassen og jeg syns det var pinlig, hva skulle jeg si til dem? At hun var tanta mi? Det er jo ingen andre som sitter og spiser pizza med en dame. Det virker som om alle andre syns det er ok, derfor er det vanskelig å snakke om det. Jeg gruer meg hver gang skal komme. Hva kan jeg høre?

Hei Hedda!

Selv om du syns det er vanskelig, bør du nok prøve å sakke om dette, med fosterforeldrene dine eller tilsynsføreren. Det kan jo hende at alle tror du syns ordningen er ok. En tilsynsfører har retningslinjer å jobbe etter og der står det klart at tilsynet i hovedsak skal foregå i fosterhjemmet. Dette med tanke på å observere samspillet mellom fosterbarnet og familien det bor hos. Dette skal også utfylles i en rapport og en tilsynsfører kan jo ikke si noe om samspill dersom dere er på kino! Du burde ikke møte noen motstand for å endre på tilsynsførerens måte å jobbe på, du burde få full støtte! Lykke til!

Hilsen Øydis

Heisan!

Rodney heter jeg og jeg blir snart femten år. Jeg syns det er ok å bo i fosterhjem (Jeg kom hit da jeg var elleve), men der som er litt tit – det er mora mi. Hun kommer og besøker meg en gang i måneden. Da sitter hun i stua og snakker med fosterforeldrene mine og hun bare ljuger! Jeg syns det er skikkelig flaut. Hun dikter opp historier om meg og henne – at vi hadde et stort hus og at jeg hadde en egen hest og sånt. Vi bodde u en liten leilighet midt i byen før jeg flytta, men det sier hun ikke noe om. Jeg får lyst til å skrike når hun sitter sånn og ljuger. Hva syns du jeg burde gjøre?

Hei Rodney!

Det der hørtes vanskelig ut. Jeg tror nok moren din prøver å late som om verden er annerledes enn den faktisk er. Og jeg tror fosterforeldrene dine skjønner det.. jeg syns du skal si det til dem , ”det hun sa var bare løgn…” for da tror jeg de vil svare ”det forstod vi”. Kanskje de lar henne fortelle oppdiktede historier fordi de skjønner at hun har behov for å gjøre det. Det er jo ikke sikkert noen tenker over at du syns det er flaut. Derfor er det kjempeviktig t dere nakker om det. Håper du får til det!

Hilsen Øydis

Hallo!

Jeg er tolv og heter Kamilla. Jeg har bodd i fosterhjem siden jeg var baby. Den første moren min kunne ikke passe på meg, sier fosterforeldrene mine når jeg spør. Jeg vet at det ikke er helt sant. Jeg har fått vite (av broren min) at hun bruker masse narkotika og at det er derfor hun ikke kan ha oss. Vi ser henne to ganger i året, men da virker hun ok. Hvorfor vil ikke fosterforeldrene mine fortelle meg at moren min bruker narkotika? Jeg er jo tolv år!

Hei Kamilla!

Jeg tror nok fosterforeldrene dine holder disse opplysningene skjult for deg for å beskytte deg. De tror antageligvis ar der vil skremme deg og gjøre deg utrygg og engstelig. Samtidig som de kanskje tror du er for ung til å få vite om dette. Jeg skjønner at du syns det er rart – for egentlig burde du få mer enn det de er rart – fr egentlig burde du få vite mer enn det de sier – n. Når du nå vet mer enn de tror du vet, blir det jo helt feil. Si til dem det broren din har fortalt, så vil jeg tro de forteller deg hele historien – og at de da skjønner at du er stor nok til å motta disse opplysningene.

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 1 / 2010

Hei!

Eg bur i fosterheim hos tanta mi. Tante var syster til mor mi som døydde av kreft for to år sida. Det er ok å bu hos tante. Men eg må heite fosterbarn fordi tante måtte godkjennast for å få ha meg buande! Og ikkje nok med det..det må kome ei dame heim til oss fire gonger i året for å sjå til at eg har det bra. Ho kaller seg tilsynsfører. Eg synes ho er ei plage sjølvom ho er hyggjeleg. Kva skal eg snakke om? Eg har jo tante å snakke med. Må det vere slik?

Vennleg helsing frå Tuva, 15 år.

Hei Tuva!

Jeg forstår veldig godt at du syns det er rart at tante måtte godkjennes som fostermor og at en tilsynsfører må komme hjem til dere. Det virker sikkert helt meningsløst. Men det må nok være slik likevel. Når et barn/ungdom står uten omsorgsperson skal det offentlige hjelpe til – i ditt tilfelle barneverntjenesten. de jobber etter en lov der det står at alle hjem skal godkjennes før enhver plassering og at det skal opprettes en tilsynsfører – selv om det er nær slekt. Det du kan gjøre nå, etter at du har blitt 15 år – er å søke om å få redusert tilsyn til to ganger i året. Lykke til!

Hilsen Øydis

Hallo!

Jeg er snart 13 år og har bodd i fosterhjem siden jeg ar tre år. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg har bodd et annet sted. Det som er teit nå, er at jeg heter noe annet enn foreldrene mine, fosterforeldrene altså. Det er mange som spør hvorfor jog jeg syns det er litt ekkelt å svare..jeg vil liksom være som alle andre for det er jo ingen som ser at jeg er fosterbarn. Går det ikke an å få navnet til fosterforeldrene sine? Jeg vil så gjerne hete det samme som dem!

Hilsen Leif Andreas.

Hei på deg!

Det går an å søke om å få bruke det samme etternavnet som fosterforeldrene dine. Bytte av navn før du er 18 år, skal egentlig ha samtykke fra de første foreldrene dine. Men når du har bodd så lenge i hjemmet og du ikke skal flytte derfra, tilsier det at mulighetene for å bruke samme etternavn som dem, er godt mulig. Også uten samtykke fra de opprinnelige foreldrene dine. Det er Fylkesmannen du skal sende søknaden til, sikkert lurt med litt hjelp fra fosterforeldrene dine! Hvis du, som voksen, ønsker å ta det første slektsnavnet ditt tilbake, så kan du det!

Hilsen Øydis

Heisann!

Jeg heter Monica og er 14 år. Jeg skal flytte i fosterhjem, men de finner ikke noe hjem som passer. Derfor bor jeg i et beredskapshjem, det er et sånt midlertidig hjem. Jeg kom hit sammen med søstra mi. Hu er fire år. Hu flytta herfra for en måned siden. De fant fort noen som ville ha henne. Men jeg kunne ikke bo sammen med henne fordi jeg hadde passa på henne altfor lenge, sa de. Klart jeg måtte det når mamma alltid var rusa. Men jeg likte å passe på henne og jeg savner henne innmari mye. Hvorfor må det være sånn da?

Hilsen Monica

Hei Monica!

Det høres ikke lett ut å være deg. Men når barneverntjenesten mener at du har hatt mye og omfattende ansvar for lillesøster i lang tid, så tenker de nok at du trenger å ta vare på deg selv – være fjorten år og slippe oppgaven som omsorgsperson. Jeg håper det er noen der du er, som vil snakke med deg om slike vurderinger og å lytte til deg – om tankene dine og om savnet etter søster. Å skille søsken er et mye diskutert tema og mange har ulike meninger om dette. Jeg tror ikke det fins ett riktig svar, for alle søsken er jo ulike. Jeg håper det ordner seg for deg, at de finner et fosterhjem til deg snart og at kontakten mellom deg og søsteren din blir slik som du ønsker det. Lykke til videre!

Hilsen Øydis