Fosterhjemskontakt nr. 6 / 2018

Hei hei og takk for en fin spalte. Mange spør om mye jeg også lurer på og det er fint å lese om andre. For en stund siden fikk vi et fosterbarn her hjemme. (Vi har vært fosterhjem før også da). Han er kjempesøt og snart fire år. Han snakker litt rart og utydelig
og han bruker fortsatt bleie…men det som er mest rart er at han liksom liker alle. Helt
fremmede kan han ta i hånden og bli med – hvis vi ikke stanser ham. Hvorfor er han sånn, tror du?

Hilsen Eirin på tolv år (fostersøster)

Hei Eirin!

Det er mange ganger vanskelig å forstå barns atferd når de har andre erfaringer enn de fleste. Jeg kjenner jo ikke historien til fosterbroren din, men det lille du beskriver kan bety at han ikke har noen sterk tilknytning til noen – og at han derfor er det vi kaller ”ukritisk” – at han ikke gjør forskjell på fremmed og kjent person. Da er det viktig å gi ham trygghet og kontakt hos dere – det er akkurat det han trenger. Lykke til videre som fostersøster! Lykke til!

Hilsen Øydis

Hallo!

Jeg bor i fosterhjem hos tanta mi. Hun er søstera til mora mi. Det går greitt her. Tante er helt ok – men mora mi lager en del bråk. Det liker jeg ikke. Hun sier blant annet at tanta mi bare har meg fordi hun får penger for det. Jeg vet ikke hva jeg skal tro på – vet du om hun får mye penger?

Hilsen Stig, 14 år

Hei Stig!

Når man er godkjent som fostermor, har man gått gjennom intervjuer og samtaler med folk fra den barnevernstjenesten du tilhører og inngått en avtale med dem. Din tante har nok flere grunner til å inngå en slik avtale med barnevernet og for å ønske å være fostermor for deg. Hun mottar et fast beløp – som alle fosterhjem mottar. Dette kalles arbeidsgodtgjøring som hun må betale skatt av. Arbeidsgodtgjøring er i dag på rundt kr. 8.000 pr.mnd. Dette er penger som går til tante for det hun gjør for deg. Når hun har trukket ca
¼ av dette i skatt, så blir det igjen rundt kr 6.000.
Utgiftsdekning er penger som skal gå til deg og som skal dekke det som blir kjøpt til deg av mat, faste utgifter der dere bor, sportsutstyr osv. Dette beløpet er litt forskjellig ut i fra alderen på barnet, men de som er mellom 11 og 18 år har fra kr 7.000 til 7.755 pr.mnd i utgiftsdekning. Håper dette svaret gjorde det litt lettere for deg!

Hilsen Øydis

Hei – jeg bare lurte på hvordan noen klarer å bare slutte å være glad i barnet sitt? For det må jo være det de slutter med når de bare forsvinner? Mamma bare ble borte for mange år siden. Jeg har det fint i fosterhjem, jeg…men noen ganger bare lurer jeg på hva som skjedde med mamma? Det er jo ingen som kan svare på det, men det er rart?

Hilsen Kate, (jeg er elleve år)

Hei Kate!

Jeg kan jo heller ikke svare deg på dette, bare gi deg mye støtte på at det er veldig rart. Helt uforståelig. Men det trenger ikke være at hun sluttet å være glad i deg – det kan være mange sammensatte årsaker til at hun bare forsvant. Alle foreldre er glad i barna sine, men de kan ha forskjellige måter å vise det på, eller kanskje de ikke er i stand til å vise det. At du lurer på hvorfor og at du syns det er både rart og vanskelig – det skjønner jeg veldig godt

Hilsen Øydis

Kommentar fra en voksen leser

Leste barnesiden der du svarer på innsendte brev, og la merke til at du skriver til et barn at hun kan velge navnet sitt selv når hun har fylt 18 år. Det er faktisk slik at barn kan velge selv når de har fylt 16 år i henhold til navneloven.

Dette var mer enn jeg visste og det var jo veldig positive opplysninger som kom her! Så bra!
Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 5 / 2018

Hei!

Jeg har bodd i fosterhjem siden jeg var liten. Her hos oss bor fosterforeldra mine, de tre barna dems som liksom er mine søstre. Sånn ser det ut for meg. Ingen kan se at jeg ikke er født her. Det som gjør meg annerledes er at bare jeg har et annet etternavn. Jeg syns det er så teit! Jeg vil også hete det de andre heter. Kan jeg det?

Hilsen fra Veronika 13 år

Hei Veronika!

Jeg skjønner godt at du vil hete det samme som resten av familien, men det er ikke så enkelt å få til det. Hvis den biologiske familien din syns det er ok, så er det en mulighet. De fleste foreldre ønsker at barnet opprettholder det opprinnelige familienavnet, men er det liten eller ingen kontakt/samvær, kan muligheten for navneendring være til stede. Ved adopsjon er navnebytte vanlig/automatisk. Dessuten er det slik at når du fyller 18 år kan du selv bestemme hva du vil hete. Lykke til!
Lykke til!

Hilsen Øydis

Hei hei!

Da vi bestemte oss for å bli fosterhjem, syns jeg det var veldig spennende! Nå har fosterbarnet vårt bodd her i nesten et år og vi har lært så mye! Hele familien har gjort seg tanker som vi aldri har tenkt før. Gutten, som var fem år da han kom hit, hadde aldri drukket melk! Han visste ikke hva det var og han kalte det bare for ”hvit cola”. Vi syns jo det var kjemperart. Han kan også bare åpne kjøleskapet og bli stående å se på all maten der inne. Han elsker mat og får nesten ikke nok. Så forskjellig kan verden være. Det er mye å tenke gjennom, syns jeg. Å være en fosterfamilie kan anbefales!

Hilsen Jeanette på snart 16 år

Hei Jeanette!

Takk for et spennende og positivt innlegg til siden! Det er fint at man lærer og reflekterer seg inn i andres verden og bidrar til en god hverdag videre for et fosterbarn! Så flott!

Hilsen Øydis

Til innsidene.
For to år siden fikk jeg en fostersøster. Hun var bare to uker gammel og mamma og pappa hentet henne på et sykehus. Barnevernet sa hun skulle vokse opp hos oss. Hun var kjempesøt og vi ble jo veldig glad i henne. Da hun var nesten to år dukket plutselig en far opp som sa han ville ha barnet sitt tilbake. Det ble sak i en nemnd og der bestemte de at hun skulle sendes tilbake til faren – som hun aldri hadde sett! Mamma var med henne på besøk hos faren flere ganger før hun flyttet, men hun ville jo alltid være med mamma hjem igjen. Jeg savner henne så fælt. Hvordan kan sånt skje? Jeg forstår det bare ikke!

Hilsen Camille på 14 år

Hei Camille

Jeg forstår godt at du ikke skjønner hvordan dette kunne hende. Det handler om juridiske rettigheter, lovverk og retten til sitt eget barn. Når det er sagt, så skal hensynet til barnet også veies nøye på den vekten. Hva er barnets behov og hva er barnets interesser og rettigheter? Det hender det juridiske – altså lovverket med regler og bestemmelser – får medhold i rettssystemet og som her – så ”vinner” barnets far. Dette er vanskelige saker, svært ofte med mye følelser og tilknytning for barnet, men også for fosterfamilien. Men det er ufattelig vanskelig å forstå. Og jeg skjønner at du savner henne veldig. En trist historie, dette.

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 4 / 2018

Hei!

Jeg bor i beredskapshjem og her holder de dette bladet. Jeg liker å lese denne siden. Jeg venter på et fosterhjem og det er derfor jeg bor her. Jeg er veldig mørkredd også er jeg redd for hunder – særlig store svarte hunder. Nå tenker jeg at om jeg kommer til noen som har hund eller som syns det er teit at jeg er mørkredd – så gruer jeg meg veldig. Beredskapsmor er snill, men liksom litt fjern. Hvem syns du jeg bør prate med eller syns du jeg bare skal vente å se?

Mattias 12 år

Hei Mattias!

Jeg syns ikke du skal vente å se hvem som dukker opp! Da må du gå med disse tankene alene og kanskje bli enda mer urolig av det. Jeg syns du skal snakke med beredskapsmor eller kontaktperson fra barnevernstjenesten. Uansett bør de vite hvordan du vil ha det i et fosterhjem – og i hvert fall hva du ikke liker og er redd for. Du må snakke! Det hjelper! Lykke til!

Hilsen Øydis

Hei!

Mora mi er veldig snill, men greia er at hun juger så fælt! Når hun kommer og besøker meg i fosterhjemmet, snakker hun bare tull. Hun forteller om ferieturer til andre land, hvor mange penger hun har og at hun snart skal kjøpe seg en ny bil. Jeg skjønner jo at det bare er jug, men hun blir jo lei seg hvis jeg sier at jeg skjønner det. Fostermor hører også på henne og jeg vet ikke hva hun tror. Jeg syns dette er litt ekkelt. Råd?

 Isabell

Hei Isabel!

Jeg skjønner at du syns det er både rart og dumt at moren din lyver om livet sitt. Kanskje
du burde snakke litt med fostermor om det og at dere sammen kan finne en løsning på hvordan dere skal reagere – i hvert fall snakke om det dere forstår er løgn. Fostermor har kanskje noen tanker om dette hun kan dele med deg. Det er ikke greitt å sitte med sånt alene.

 Hilsen Øydis

Hallo!

Jeg og lillebroren min flyttet i fosterhjem for to år siden. Da var han fire år (jeg var ti). Pappa besøker oss hver annen måned. Hver gang sier han at vi snart skal flytte hjem. Jeg veit at det bare er noe han sier for han drikker like mye enda. Det merker jeg. Men lillebroren min tror alltid på det og blir kjempestressa hver gang. Han er litt redd for pappa, tror jeg. Og når jeg sier at det han sier bare er tull, blir lillebroren min rasende på meg. Hvordan kan dette forandres, tror du?

 Hilsen Adrian

Hei Adrian!

Dette skal du ikke håndtere alene. Her må en voksen inn for å ordne opp. Mulig det trengs en person som er til stede når faren din besøker dere og som stopper ham når han snakker tull. Dette må naturligvis avklares med faren din, og kontaktperson i barnevernstjenesten, som har ansvaret for dere i fosterhjem, må få vite om dette og gjøre noe med det. Jeg syns du skal snakke med fosterforeldrene dine som kan bringe det videre til rett person. Denne situasjonen er ikke grei verken for lillebroren din eller deg.

Hilsen Øydis

Fosterhjemskontakt nr. 3 / 2018

Hallo!

Til høsten skal jeg begynne på ungdomsskolen. Jeg gleder meg egentlig til det. Greia er at jeg
må besøke moren min en hel ukedag hver måned. Det har jeg gjort i mange år. Jeg syns det er vanskelig å si hvorfor jeg er borte fra
skolen. Men på ungdomsskolen vil jeg jo ikke ha fravær. Jeg har sagt at jeg kan besøke moren min en søndag, men det går ikke fordi hun som er med, jobber ikke på søndager. Hva kan jeg gjøre med dette, syns du?

Hilsen Therese, 13 år

Hei Therese!

Jeg skjønner problemet ditt. Snakk med den som kommer til dere og som kalles «person som har tilsyn» så kan hun/han bringe det videre til kontaktperson i barnevernstjenesten. Det er flere som deg – for etter hvert som barn blir ungdom får man andre behov – og da må samvær tilrettelegges etter dette, tenker jeg. Og det går an, men det er barnevernstjenesten som må legge til rette for dette. Lykke til!

Hilsen Øydis

Hei!

En kompis fortalte meg at det kan være arvelig å bli narkoman. Både moren og faren min er narkomane og det er derfor jeg bor i fosterhjem. Men jeg lurer egentlig på om jeg også må bli narkoman

Hilsen fra Vebjørn, 12 år.

Hei Vebjørn!

Nei, du må ikke bli narkoman. De voksne er ikke enige om hvilken betydning arv og miljø har på et barn. Noen mener barn av misbrukere kan være mer disponert til å bli misbruker selv – men det mener ikke alle. Dessuten mener vel de fleste at miljøet – altså der du vokser opp og har tilhørighet – etter hvert betyr mest. Snakk med de voksne i fosterhjemmet om dette – for det er viktig å ikke gå alene med slike tunge tanker. Jeg er sikker på at de vil si det samme som meg.

Hilsen Øydis

Hei!
Jeg kom til fosterhjemmet mitt da jeg var nesten ti år – det er over tre år siden nå. Det var veldig vanskelig hjemme og jeg var faktisk glad for å få flytte derfra. Men det er det ingen som forstår. Jeg må gå til en sånn terapeut som sier at jeg må snakke om sorgen – om alt jeg har mistet, sier hun. Men jeg har ikke noe sorg. Må jeg være lei meg? Jeg syns det er vanskelig og trenger noen råd! 

Hilsen Line

Hei Line!

Jeg tenker – at når et barn flyttes ut av hjemmet sitt er den nærmeste følelsen vi voksne tenker – en følelse av sorg. Like viktig er det å vite at sorg kan utrykkes på veldig ulike måter hos ulike mennesker. Du må ikke kjenne på en sorg som ikke er der. Viktig blir det å kjenne på følelsene rundt atskillelse og flytting – hvordan det var for deg. Kanskje du heller burde snakke om vanskelighetene hjemme og hvorfor du faktisk syns det var bra å få flytte. Følelser – gode eller dårlige – er der bestandig og det er ikke lurt å sette lokk på dem, det er kanskje det terapeuten mener. Forsøk å snakke med henne om det. Ta med deg e-posten din og svaret mitt neste gang – det kan bli et spennende utgangspunkt for en samtale, tenker jeg.

Hilsen Øydis