Fosterforeldre er også familie – Kronikk i Vårt Land

Tone Granaas, Generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening
Trine Wengen, Prosjektleder for Brobyggerprogrammet i Norsk Fosterhjemsforening

Mari Trommald, Ingvild Aleksandersen og Anders Henriksen fra Barne- ungdoms – og familiedirektoratet (Bufdir) har et tankevekkende og viktig innlegg i Aftenposten 28. januar. Hovedessensen i innlegget er at det ved samværsfastsettelse i en barnevernssak er barnets beste som veier tyngst og at dette alltid må trumfe foreldrenes ønsker og behov.

Norsk Fosterhjemsforening er en pådriver for å heve kvaliteten på alle plan innen fosterhjemsomsorgen og har vært deltakende i debatten i mange år. Vi ønsker velkommen at samværshyppighet nå ettertrykkelig har kommet på den nasjonale dagsorden. Vi er glade for at fagdirektoratet fremhever viktigheten av å gjøre en konkret vurdering for samvær for det enkelte barn. Også for oss er barnets beste førsteprioritet.

Gode og livslange relasjoner
Alle barn i fosterhjem skal ha gode oppvekstsvilkår og få utviklingsstøttende omsorg slik at de opplever å mestre sine liv og utvikle sine evner. Skal vi få til dette må vi legge til rette for ro, trygghet og ivaretakelse av livslange relasjoner for barn i fosterhjem. Det innebærer at barna får forutsetninger til å knytte seg til fosterfamilien. Det innebærer også at barna får opprettholde bånd med foreldre, slekt og nettverk der dette er med å skape nettopp god livsmestring og selvfølelse. Dette er en krevende balansegang som forutsetter gode relasjoner, samt gjensidig respekt og dialog mellom fosterfamilie, barnevern og foreldre. Kun når disse fungerer godt sammen greier vi å skape den tryggheten og støtten som er en forutsetning for en god oppvekst for barnet.

Sorg, sinne og traumer
Vi erkjenner at samarbeid i fosterhjemsomsorgen er et krevende og følelsesladet felt hvor det erfaringsmessig er lett å gå i skyttergravene. Det kan råde sterke følelser og vanskelige samarbeidsforhold mellom barnets foreldre, som sørger over tap av barnet, og fosterforeldre, som gjør sitt beste for å ivareta et barn som kan være påført emosjonelle sår og traumer. Både foreldre og fosterforeldre kan av ulike grunner oppleve samarbeidsutfordringer med barneverntjenesten som har det overordnede ansvaret for barnet. Dette samarbeidet vil vi bidra til å styrke gjennom Norsk Fosterhjemsforenings landsomfattende Brobyggerprogram. Gjennom Brobyggerprogrammet ønsker vi å bygge stabile og robuste emosjonelle broer for barnet mellom de viktige voksne: fosterforeldre, foreldre og barnevernstjenesten. Programmet setter søkelys på viktigheten av å anerkjenne alle disse viktige voksne i barnets liv. For fosterforeldre betyr det å anerkjenne at foreldre er viktige i barnets liv, spesielt for barnets identitetsutvikling, og gi dem rom og mulighet til å være en ressurs innenfor de rammene som viser seg å være bra for det enkelte barn. For foreldre betyr det å anerkjenne fosterforeldrene som viktige omsorgspersoner og at barnet kan slå seg til ro og få en familietilknytning.

For mye synsing
Vi ønsker at en mer rutinemessig, tverrfaglig og spesialisert vurdering fra spesialisthelsetjenesten legges til grunn for barnevernets avgjørelser når et barn omsorgsplassers, og i de avgjørelser som treffes i fosterhjemsforløpet. Barnevernstjenesten har ikke kompetanse til å vurdere barnets psykiske og somatiske helse, og det må til mye mer samhandling og innhenting av denne kompetansen i barnevernstjenestenes arbeid. Først da kan barnevernet gjøre gode kunnskapsbaserte beslutninger om hvor barnet skal omsorgsplasseres, hva barnet trenger av helsehjelp, tiltak og oppfølging, hva fosterforeldrene til det spesifikke barnet kommer til å trenge av veiledning og tilføring av kompetanse og ikke minst hva som utgjør trygge rammer i fosterhjemsavtalen.

Når dette er på plass kan barnevernstjenesten også gjøre en grundigere vurdering for hvordan samvær med foreldre, slekt og nettverk kan bidra til å fremme eller hindre en god utvikling for nettopp dette spesifikke barnet. I dag er det for mye synsing fra individuelle saksbehandlere og for lite kunnskapsbasert praksis i et felt hvor de mest sårbare barnas liv og helse er satt på spill, og hvor det er høy risiko for feil beslutninger og feil «behandling». Det er lite overprøving av de vurderinger som gjøres. Resultatet fører ofte til at barn flyttes altfor mye fra fosterhjem til fosterhjem, og opplever nye brudd i relasjonene. Slik manglende kvalitet i tjenesteutøvelsen ville trolig aldri fått gå upåaktet hen i helsevesenet – la oss få den samme kunnskapsbaserte praksis inn i barnevernstjenesten.

Den viktige fosterfamilien
Som bruker- og interesseorganisasjon, og som en viktig pådriver for å heve kvaliteten i fosterhjemsomsorgen, er Norsk Fosterhjemsforening i en særstilling til å jobbe med problemstillinger knyttet til fosterhjemsomsorgen. Mange barn lever hele livet i fosterhjemmet, det er her mange barn etter hvert har sin tilhørighet. Dette er også et familieliv som har krav på vern. Når et barn har bodd i fosterfamilie i flere år så er det ofte fosterforeldrene som kjenner barnet best, og vi har en stor og viktig rolle i å legge til rette for god kontakt med foreldre, slekt og nettverk der dette er bra for barnets utvikling. Skal barnet komme først må man derfor også lytte til de som ser barnet nærmest i den daglige omsorgen. Det er derfor påfallende at fosterforeldrene i liten, om noen, grad blir involvert i denne vurderingen barneverntjenesten foretar av hva som er å anse som barnets beste. Fosterforeldrene er de som har den daglige omsorgen; de som vekker barnet og som har den ærlige samtalen om kvelden når lyset er slukket. De som har det trygge fanget og som trøster, setter plaster på sår og sinn.

Vi vet hvor viktig det er for barna å kunne fortelle gode historier om seg selv og sine familier, som en sterk plattform for å oppnå god livskvalitet og mestring av et sårbart liv.