04 – Utprøving og igangsetting av tiltak

Hvordan påvirker vi arbeidet?

Når vi jobber med barn som har det vanskelig, vekker det ofte sterke reaksjoner i oss som hjelpere. Det kan være følelser vi ikke er helt bevisste, men som påvirker hvordan vi møter barnet – og hvordan vi forstår det som skjer.

Våre reaksjoner formes av:

• Egne erfaringer og mestringsstrategier
• Hvordan vi har det og fortolker situasjonen
• Hvor mye støtte vi opplever å ha rundt oss

Det er når vi kjenner på redsel eller avmakt at vi handler mest automatisk. Derfor er det viktig å bli kjent med egen sårbarhet, like mye som å bli kjent med andres sårbarhet.

Parallelle prosesser

Noen ganger skjer det samme på innsiden av barnet, foreldrene, fosterforeldrene og oss som jobber i tjenesten. Barnet kan ha en opplevelse av å være ødelagt, foreldrene kjenner seg mislykket, fosterforeldre opplever at de er ineffektive, mens profesjonelle føler seg som “en dårlig hjelper”. Slike parallelle prosesser kan forsterke og opprettholde misforståelser og oppgitthet.

Parallelle prosesser viser til hvordan ulike parter kan ha liknende:

• Tankemønstre, som «jeg er ikke god nok» eller «jeg får det ikke til»
• Følelser, som skam, sinne, sorg og hjelpeløshet
• Mestringsstrategier, som tilbaketrekning, kamp/flukt eller overdreven kontroll

Hvorfor er dette viktig?

Å bli bevisst disse prosessene kan hjelpe oss til å møte både barn og foreldre med mer forståelse – og oss selv med større raushet. Det gjør det lettere å bryte mønstre og skape rom for bedre løsninger.

Hvordan forebygge fastlåste parallelle prosesser?

1. Støtt refleksjon hos alle involverte
   • Spørsmål som åpner opp: Hvilke følelser vekker denne situasjonen i deg? Hva trenger du for å stå i dette?
   • Forsøk å få tak i de parallelle prosessene: Når profesjonelle eller fosterforeldre blir bevisste på at de kjenner på liknende følelser som barnet (f.eks. avvisning eller håpløshet), kan det skape rom for ny forståelse.
2. Veiledning og kollega støtte
   • Bruk veiledning til å utforske egne følelsesmessige reaksjoner og hva de kan speile.
   • Oppmuntre til å dele utfordringer i trygge rom – det reduserer skam og bygger robusthet.
3. Psykoedukasjon og normalisering
   • Gi fosterforeldre og biologiske foreldre kunnskap om hvordan belastning og traumer påvirker tanker, følelser og relasjoner.
   • Normaliser reaksjoner: “Det gir mening at du kjenner det sånn ut i fra det du har opplevd.”
4. Tiltak for å unngå omsorgstretthet
   • Vær oppmerksom på tegn på sekundærtraumatisering hos profesjonelle.
   • Gi rom for pauser, støtte, og avgrensning av ansvar.
   • Debriefing og oppfølging av ansatte i krevende saker.

Fosterforeldre bærer med seg egne erfaringer og reaksjonsmønstre, som ofte aktiveres i stressende situasjoner. Når det er krevende, kan automatiske reaksjoner ta over – akkurat som hos barna. God støtte og veiledning gjør det lettere å stå i det barnet må tåle, og å være en trygg base gjennom hele samværsforløpet.

Kjenn deg selv – og få bedre tilgang til barnet

Et godt spørsmål å starte med er:
Hva trenger jeg for å være best mulig til stede for barnet på en trygg og støttende måte – også når det stormer?

Refleksjonsøvelse: Legg merke til egne reaksjoner

1. Kroppen
Hva skjer i kroppen min?

• Er jeg anspent? Hvor kjenner jeg det?
• Hvordan er pusten min – rask, overfladisk, holdt?
• Kjenner jeg nummenhet, uro, spenning eller kvalme?

2. Tankene
Hva sier jeg til meg selv?

• Tenker jeg: “Jeg får det ikke til” eller “Dette klarer jeg ikke mer”?
• Dømmer jeg meg selv? Eller barnet?
• Går tankene i sirkel uten løsning?

3. Følelsene
Hva føler jeg akkurat nå?

• Sinne, tristhet, skam, uro, skyld?
• Hvilken følelse kjenner jeg oftest på?
• Hva trigger denne følelsen?

4. Atferden
Hva gjør jeg når det blir vanskelig?

• Trekker jeg meg unna? Blir jeg kontrollerende? Overser jeg barnet?
• Blir jeg stille, irritert, streng eller passiv?
• Gjentar jeg gamle mønstre?

5. Regulering og støtte
Hva trenger jeg akkurat nå – og hva hjelper meg å hente meg inn?

• Har jeg strategier jeg vet fungerer? (pust, bevegelse, snakke med noen)
• Hvor kan jeg søke støtte?
• Hva minner meg på at barnets reaksjon ikke handler om meg?

Verktøykasse når det blir vanskelig:

Dyp pust
Pust inn (tell til 3), pust rolig ut (tell til 5). Gjenta flere ganger.
Hjelper når du kjenner stresset bygge seg opp.

Muskelavslapning
Stram og slipp muskler i hender, føtter eller kjeve.
Nyttig når du kjenner deg anspent eller på grensen til å eksplodere.

Avledning
Fokuser på en farge, et objekt, drikk vann, gå en runde.
Brukes når tankene kverner eller du trenger et lite mentalt skifte.

Selvtrøst
Hold i noe trygt (en stein, et bilde), lukt på noe beroligende, ta en dusj.
Godt når du føler deg sliten eller overveldet.

Støtte fra andre
Hvem kan du kontakte? Har dere en “pauseavtale” i parforholdet eller i teamet?
Brukes når du trenger å hente deg inn med hjelp fra noen andre.

Barn som har vært utsatt for traumer eller ustabil omsorg, kan ha erfaringer med kodysregulering – altså at voksne forsterker utrygghet i stedet for å hjelpe barnet med å finne roen. Mange barn har derfor lært seg å håndtere ubehag alene, f.eks. gjennom dagdrømming, spill, overspising eller selvskading.

I slike tilfeller blir omsorgspersoners kapasitet til å regulere barnet før, under og etter samvær helt avgjørende. Når fosterforeldre og foreldre får støtte til selv å være regulerte, gir det barnet en mulighet til å erfare at voksne kan være til hjelp.

Mål for koregulering i forbindelse med samvær

• Å gi barnet nye erfaringer med voksne som er til stede
• Å hjelpe barnet å forstå og tåle følelsene rundt samvær
• Å gi støtte både til fosterforeldre og biologiske foreldre i deres reguleringsarbeid

Før samvær

Fokus: Forberedelse, forutsigbarhet og emosjonell støtte

Samtale med fosterforeldre

• Hvordan har de det før samværet?
• Har de bekymringer eller egne erfaringer som blir aktivert?
• Hvordan kan vi støtte dem slik at de kan være følelsesmessig til stede for barnet?

Samtale med biologiske foreldre

• Hvordan har de det i forkant? Er det noe som vekker vanskelige minner?
• Hvilken støtte trenger de for å møte barnet på en god måte?
• Hva bør de være oppmerksomme på under samværet?

Praktisk forberedelse

• Hvordan er samværsplanen forklart til barnet?
• Er planen visuelt tilgjengelig (f.eks. kalender eller ukeplan)?
• Har barnet fått noe valg eller påvirkningsmulighet?
• Passer tidspunktet med barnets hverdag (søvn, skole, fritid)?

Under samvær

Fokus: Trygghet, kontakt og fleksibilitet

• Hva slags samværsform passer best for barnet nå (sted, varighet, rammer)?
• Hvilke aktiviteter gir gode opplevelser for både barn og foreldre?
• Er det temaer som bør eller ikke bør tas opp?
• Trenger noen av de voksne støtte underveis for å ivareta barnet?

Etter samvær

Fokus: Refleksjon, forståelse og støtte

Samtale med fosterforeldre

• Hvilke reaksjoner hos barnet er mest krevende å håndtere?
• Har de selv stressreaksjoner etter samvær?
• Hvilke hypoteser har de om barnets reaksjoner?
• Hva trenger de nå – for å støtte barnet og seg selv?
• Hvordan forberede seg frem mot neste samvær?

Samtale med foreldre

• Hvordan opplevde de møtet med barnet?
• Hvordan var det å ta avskjed?
• Hva kan gjøres annerledes neste gang?

Hva trenger de av støtte mellom samvær?

Barnets tilstand under samvær

For å kunne støtte barnet best mulig under samvær, er det viktig å følge med på barnets tilstand og hva som bidrar til endringer.

Kjennetegn på regulert tilstand

• Et barn i balanse viser:
• God kontakt med andre
• Bevissthet om egne behov (sult, tørst, smerte)
• Koordinerte bevegelser og målrettet aktivitet
• Tydelige intensjoner og kommunikasjon
• Følelsesmessig samsvar mellom uttrykk og handling
• Evne til å gjenkjenne og respondere på andres følelser

Tegn på stress hos barnet

Et barn som er stresset kan vise det på mange forskjellige måter. Det første du merker er at det blir vanskelig å få kontakt med barnet, og det er vanskelig å tolke barnets behov. Vi skiller mellom en hyperaktivert tilstand med uro, forhøyet muskeltonus og hypoaktivert tilstand der barnet virker trøtt med redusert muskeltonus.

Hyperaktivert tilstand (overaktivering)

• Uro, rastløshet, ukonsentrert
• Vansker med motorisk kontroll
• Lite eller overdrevne følelsesuttrykk
• Dyrelyder, uklar tale eller høy stemme
• Rødming eller blekhet
• Oppleves som «på vakt», «frossen», i «kamp» eller «flukt»

Hypoaktivert tilstand (underaktivering)

• Trøtt, tilbaketrukket, svimmel
• Lav stemme, svake bevegelser
• Manglende engasjement eller kontakt
• Passivitet eller føyelighet
• Virker nummen eller frakoblet

Dette samværskartet kan hjelpe med å vurdere tilstanden under samværet

Observer variasjoner i barnets tilstand under samvær

Barnets tilstand kan endre seg gjennom samværet. Det er viktig å følge med på både:

• Barnets aktivering (fra hypo- til hyperaktivert)
• Kvaliteten på kontakten mellom barn og foreldre

Spørsmål for vurdering

Bruk spørsmålene under som støtte for observasjon og refleksjon:

• Hvordan varierer barnets tilstand før, under og etter samvær?
• Hvordan virker de voksnes tilstand og reguleringsevne inn på barnet?
• Er det øyeblikk av kontakt mellom barnet og foreldrene?
• Hva utløser brudd i kontakt?
• Hvilke aktiviteter gir øyeblikk av kontakt?
• Hva bidrar til at barnet roer seg etter samvær?

Mål for veiledningen

• Øke forståelsen for barnets perspektiv og emosjonelle behov
• Styrke foreldrenes evne til å møte barnet på en sensitiv og trygg måte
• Bidra til økt kontakt og opplevelse av mestring under samvær

Veiledning kan innebære å:

• Fremheve det som fungerer godt i samvær
• Bruke videoeksempler (f.eks. Marte Meo) for å synliggjøre gode øyeblikk
• Støtte utvikling av foreldres mentaliseringsevne (f.eks. med Circle of Security-prinsipper)

Samtaletemaer i veiledning før, under og etter samvær

Før samvær:

• Hva slags omsorg kan barnet ta imot fra deg akkurat nå?
• Hvordan forholder du deg til at barnet også får omsorg fra andre?
• Hvordan kan du forberede deg på barnets reaksjoner og behov?

Under samvær:

• Hva er viktig å ha med seg i møte med barnet – fokus, innstilling, nærvær?
• Hva er en trygg og god aktivitet for dere akkurat nå?
• Hvilke tegn på stress eller glede ser du hos barnet – og hvordan responderer du på disse?

Etter samvær:

• Hva opplevde du fungerte godt?
• Var det noe som ble vanskelig – og hvordan taklet du det?
• Hvilke reaksjoner hos barnet påvirket deg mest – og hvorfor?
• Hva trenger du for å hente deg inn? Hvem kan støtte deg?

Å styrke relasjonen – ett skritt av gangen

• Nevn én god situasjon dere har hatt sammen. Hva gjorde det øyeblikket godt?
• Hva ønsker du at barnet skal ta med seg fra deg – på sikt?
• Er det noe som har skjedd tidligere som du kan ta ansvar for nå – som kan styrke tilliten mellom dere?

Hva kan hjelperne bidra med?

• Gi emosjonell støtte og normalisere vanskelige følelser
• Tilby konkrete verktøy og eksempler
• Utforske strategier for å reparere brudd og bygge kontakt
• Støtte forelderen i å forstå og regulere egne reaksjoner

Brobygging i praksis

Brobyggerprogrammet i Fosterhjemsforeningen tilbyr konkrete råd og erfaringer for å styrke samarbeidet.

Les samværsveilederen her

Inspirasjon til raushet

Når følelsene tar over

Både foreldre og fosterforeldre kan ha sterke følelser knyttet til samvær – som savn, sorg, sjalusi, sinne eller skuffelse. Disse følelsene kan forsterkes dersom også barnet reagerer sterkt. Derfor er det viktig at de voksne får støtte til å sortere egne reaksjoner, og til å se barnet tydelig midt i det som er vanskelig.

Direkte kontakt – når det er mulig

Hvis det er mulig å ha direkte kontakt mellom foreldre og fosterforeldre, kan det skape trygghet og sammenheng for barnet. Det kan bidra til:

• Færre misforståelser
• Mer stabile overganger
• Bedre støtte rundt barnets behov

Men – kontakt må bygges på tillit og gjensidig respekt. Hvis konflikten er høy, kan det være best å bruke profesjonelle som mellomledd. Nøytrale samtaler med støtte fra barneverntjenesten kan være en god start.

Viktige prinsipper i samarbeidet

Fosterhjemsforeningen fremhever disse kjerneverdiene i godt samarbeid:

Samværsplan som verktøy

En samværsplan er et viktig verktøy for å skape forutsigbarhet og trygghet for alle involverte.

En god samværsplan bør inneholde:

• Mål for samværene
• Tid og sted for samvær og evaluering
• Klare avtaler om kontakt mellom voksne før og etter samvær

Når tilliten er god, kan foreldre og fosterforeldre planlegge sammen – og barneverntjenesten kan trekke seg mer tilbake.

Om tilsyn og trygghet

Alle involverte bør være tydelig informert om:

• Hva tilsyn innebærer
• Hvilken rolle tilsynsfører har
• Hva som skjer hvis samværet ikke følger planen

Dette skaper trygghet for både barn og voksne.

Evaluering – læring og utvikling

Etter samvær er det viktig å evaluere sammen:

• Hvordan hadde barnet det – både under og etterpå?
• Hva fungerte godt i kontakten?
• Hva kunne vært gjort annerledes?
• Hvordan opplevde de voksne samspillet?

En åpen og utforskende holdning – med plass til ulike perspektiver – gir best grunnlag for samarbeid videre.

Psykoedukasjon om stress

Å forstå stressreaksjoner kan være veldig nyttig – spesielt for barn som har opplevd mye stress tidligere.

Målet med psykoedukasjon

Psykoedukasjon handler om å gjøre alle involverte – både barn og voksne – mer bevisste på sine egne reaksjoner og mestringsstrategier. Når man forstår hvordan stress og traumer påvirker oss, kan man lettere finne løsninger som gjør samvær mer håndterbart for alle.

En enkel metafor kan hjelpe både barn og voksne til å forstå hvordan stress og energi påvirker oss.

«Min motor»

Hvordan fungerer min motor?

Vi har alle en motor inni oss som gir oss energi. Denne motoren kan gå fort eller sakte, avhengig av hva vi skal gjøre.

• Når vi skal sove, er motoren rolig.
• Når vi skal trene eller være aktive, er motoren i full fart.
• Når vi skal lære noe nytt, trenger motoren å være på et passende nivå – ikke for fort eller for sakte.

Forklaring til barn:

• «Tenk deg at du har en motor inni deg. Den gir deg energi til å gjøre ting. Nå motoren går veldig sakte, føler du deg sliten, og det er vanskelig å fokusere. Når motoren går veldig fort, kan det være vanskelig å sitte stille. Når vi lærer nye ting, må motoren gå på et passende nivå.
• Hvordan er motoren din før, under og etter samvær?»

Tips: Bruk motoren som en sjekkliste for å vurdere energinivået til både barnet og de voksne under samvær. Bruk gjerne fysiske aktiviteter for å justere energinivåene.

Psykoedukasjon om overlevelsesreaksjoner

Når vi føler oss truet, aktiveres kroppens alarmrespons. Denne responsen kan være ekstra sterk hos de som har hatt mange utfordringer tidligere. Det er som å ha «sterke alarmmuskler». Det kan være nyttig å bruke metaforer for å forklare dette.

Metaforer for overlevelsesreaksjoner:

• De tre gode hjelperne:
  • Anton Alarm (Alarmen går av).
  • Sara Søke (Søker relasjoner og etter følelser).
  • Tore Tenke (Tanker og refleksjon).

Når vi føler oss truet, kan vi bruke forskjellige mestringsstrategier:

1. Flukt – Prøv å komme seg unna
2. Frys – sitte helt stille, fokusere på faren
3. Kamp – Sloss tilbake.
4. Underkastelse – Føye seg for å unngå konflikt.
5. Kollapse- Når det det er umulig å komme unna kan vi slå oss helt av.

Hvordan reagerer du og barnet ditt?

Spør barnet og foreldrene hvilke mestringsstrategier de bruker når de føler seg truet eller stresset. Hjelp dem til å bli bevisste på hvordan de reagerer, og hvordan de kan håndtere det på en mer konstruktiv måte.

Mestringsstrategier – Hvordan reagerer vi under stress?

Mestringsstrategiene kan variere fra person til person. Noen vanlige strategier er:

Spørsmål til refleksjon:

• Hvordan reagerer du og barnet ditt under stress?
• Hvilke strategier bruker dere for å håndtere vanskelige situasjoner?

Aktiviteter som inkluderer rytme og bevegelse er spesielt nyttige, ettersom de gir struktur og gjør det lettere å etablere en felles rytme i samspillet. Her er noen eksempler på aktiviteter som kan støtte samhandling og hjelpe barnet med å regulere følelser under samvær.

Aktiviteter som Styrker Samspill og Kontakt:

• Sitte på huske og bli dyttet med passende fart 
• Balansere og klatre sammen 
• Sang, rim og regler for å skape rytme og struktur 
• Kaste ball sammen for å få utløp for energi 
• Bygge slott, hus eller tårn sammen, stimulerer kreativitet 
• Leke med bamser eller dukker for å fremme emosjonell regulering 
• Spille spill eller legge puslespill for samarbeid 
• Lage mat sammen, en aktivitet som skaper fellesskap 
• Være med dyr, som kan ha en beroligende effekt 

Hvordan Tilrettelegge for Regulerende Aktiviteter:

Barn har ulike behov for sansestimulering, og jo mer barnets sansemessige behov blir møtt, desto mer tilgjengelig vil barnet være emosjonelt, relasjonelt og kognitivt. Dette kan være enkle aktiviteter som å vugge barnet i hengekøye, gi en fotbad, eller håndmassasje. Å pakke barnet forsiktig inn i et teppe kan være spesielt beroligende før søvn. Det er også nyttig å integrere musikk, dans, eller kontakt med dyr i hverdagen som regulerende aktiviteter.

Regulerende Aktiviteter Under Samvær:

Under samvær kan sansestimulerende aktiviteter være en effektiv måte å hjelpe både barn og voksne med å regulere følelsene sine. Er barnet spesielt energisk eller søker bevegelse, kan det være lurt å legge til rette for fysisk aktivitet, som for eksempel å spille fotball, hoppe på trampoline, eller leke sisten. Aktiviteter som kaste ball kan gi en fin rytme i samspillet, samtidig som det gir barnet mulighet til å bruke energien sin på en konstruktiv måte.

Eksempler på Sansestimulerende Aktiviteter:

• Hørsel: Lytt til rolig musikk eller bruk hodetelefoner for å overdøve støy 
• Berøring: Bruk vekttepper, myke puter, eller kosedyr for å berolige barnet 
• Lukt: Duftlys, blomster eller kremer med behagelig lukt 
• Smak: Bruk av tyggis eller pastiller kan stimulere sansene 
• Visuell stimulering: Å se på bilder av favorittsteder eller farger kan gi fokus 

Aktiviteter for Oppregulering og Nedregulering:

Barn reagerer forskjellig på ulike sansestimuli, så det er viktig å være oppmerksom på hva barnet liker og unngår. Her er noen aktiviteter som kan hjelpe til med enten å øke energinivået (oppregulering) eller senke energinivået (nedregulering) hos barnet under samvær.

Oppregulering:

• Kaste baseball eller leke med sand og vann 
• Stå på en fot som en ballerina eller gjøre en «Poppkornhopp» (late som om man er et maiskorn) 
• Visuell stimulering med sterke farger eller kontraster 
• Rask bevegelse: Sykling, løping eller hoppende aktiviteter 
• Musikk med raske rytmer for å øke energinivået 

Nedregulering:

• Beroligende massasje eller en vuggebevegelse for å roe ned 
• Varmt fotbad eller klem med kosete kosedyr 
• Rolig musikk og høyre langsomme rytmer 
• Stressballer eller klemme myke materialer for å berolige 

Spesielle Aktiviteter for Små Barn:

Aktiviteter for små barn kan både vekke og roe ned, avhengig av barnets behov. Det er viktig å teste ut forskjellige aktiviteter for å se hva som fungerer best før samvær. Eksempler på aktiviteter som kan bidra til begge formålene inkluderer:

• Husdyr som er rolige og snille 
• Magiske steiner eller fjær kan brukes til å vekke eller roe barnet. 
• Sitte på fanget, eller bli vugget i et teppe 

Aktiviteter for Skolebarn:

Skolebarn kan ha nytte av mange av de samme aktivitetene, men er mer bevisste på hva som fungerer for dem. Det kan være lurt å snakke med barnet om hvilke aktiviteter de synes er beroligende eller oppkvikkende, både før, under og etter samvær.

Aktiviteter for Ungdom:

Ungdom kan ha større behov for å forstå hvorfor visse aktiviteter kan være nyttige. De kan være mer åpne for aktiviteter som yoga, mindfulness, eller skrive/male, da de ofte har en bedre forståelse av hvordan disse kan redusere stress. Det kan være nyttig å inkludere psykoedukasjon om hvordan disse aktivitetene påvirker dem.

Pusteøvelser:

En annen viktig aktivitet for regulering er pusteøvelser, som kan være effektive både før og etter samvær. Når barnet er stresset eller redd, kan pusten bli overfladisk, noe som kan forsterke stressnivået. Hjelp barnet med å puste rolig ved å gjøre enkle pusteøvelser sammen, som:

• Puste inn og ut som et blad som faller fra et tre. 
• Løfte armene og puste inn når armene går opp, og puste ut når de går ned. 
• Pust inn til tre og ut til fem. Lengre utpust enn innpust er nedregulerende.

Støtte barnets bearbeiding 

Barn som har opplevd brudd og forandringer i omsorgspersoner kan streve med å forholde seg til sin livshistorie. Det er vanlig å føle usikkerhet på hvem man er og hvor man kommer fra. Plutselige hendelser som aldri har blitt snakket om, kan være vanskelig å forstå. Både barn og foreldre kan unngå vonde tema fordi det er smertefullt å snakke om. Barnet kan trenge støtte for å bearbeide erfaringer som kan sette seg fast i en opplevelse av å være “den som er feil”.

Hva betyr det å bearbeide vanskelige erfaringer?

Å bearbeide vonde erfaringer kan være krevende, og er ofte en livslang prosess. Når opplevelsene er for vonde til å tåle, kan det være vanskelig både å forstå og akseptere hva som har skjedd. Mange barn vil ikke fortelle om de vonde opplevelsene, fordi det gjør det mer ekte og virkelig. Bearbeiding handler om å forstå hva som har skjedd – altså å få informasjon om fakta og hendelser i livet. Barnet trenger hjelp til å tåle at det har skjedd, og til å håndtere de vonde følelsene, som skam, skyld og redsel.

Å komme videre gjennom samvær

Like viktig som å snakke om det som har skjedd, er det å få hjelp til å komme videre og merke at ting er annerledes i dag. Samvær kan være en mulighet for dette. Under samvær kan barnet møte foreldrene og få muligheten til å stille spørsmål og forstå mer om hva som har skjedd. Med støtte kan barnet også merke at ting har endret seg (hvis det er tilfelle), og få hjelp til å få tak i hva som er annerledes i dag. I mange tilfeller handler det om en gradvis aksept og anerkjennelse av hvordan ting faktisk er, og å plassere ansvaret der det hører hjemme. Gjennom oppveksten, og også i voksen alder, kan vi fortsatt «sette sammen biter» fra fragmenter til mening og sammenheng.

Hvordan støtte barnets bearbeiding:

Jo mer fosterforeldre og foreldre kan støtte barnet/ungdommen i denne prosessen, desto mer hjelp vil barnet få til å bearbeide sine erfaringer.

Spontan bearbeiding

Bearbeiding kan skje spontant og gradvis, uten spesifikke teknikker. Mange barn vil helst snakke med noen de kjenner og stoler på, ikke nødvendigvis gå til en ukjent fagperson. Barn og unge liker ofte best å snakke naturlige situasjoner som i bilen, eller på en gåtur. Etter hvert som barnet blir eldre, blir det ofte mer opptatt av å finne ut hvordan ting har vært og hvorfor det ble slik. Da vil det kanskje begynne å stille spørsmål. Dette skjer ofte i forbindelse med samvær, hvor barnet kan se ting på nye måter, få spørsmål, eller minner kan dukke opp som setter i gang en bearbeidingsprosess. Det er viktig å støtte barnet i denne prosessen, ved å vise at de voksne tåler historien og kan akseptere barnets følelser uten å prøve å forandre dem.

Hvordan kan bearbeiding skje?

Det finnes mange måter å bearbeide opplevelser på:

• Skrive dikt 
• Skrive dagbok 
• Begynne på en livshistorie 
• Lage musikk 
• Bruke kreative uttrykk som å tegne eller male 

Ikke alle har behov for å snakke om det, eller sette ord på det. Det er viktig å ikke tvinge barn inn i en prosess de ikke er klar for. Men, hvis barnet viser store reaksjoner, eller unngåelse som forstyrrer i hverdagen, er det nyttig å utforske måter å støtte bearbeidingsprosessen. Gradvis kan barnet få en aksept for hvordan ting har vært, og i større grad begynne å plassere ansvar der det hører hjemme.

Hva er typisk for små barn utsatt for vold?

Små barn som opplever vold, står i et uløselig dilemma: De trenger å knytte seg til den samme personen som også kan være skremmende. Dette skaper stor forvirring og kan føre til komplekse tilknytningsstrategier – barnet søker nærhet, men forsøker også å beskytte seg ved å trekke seg unna.
Dette er viktig å ha med seg når vi skal forstå barnets reaksjoner i samvær.

Typiske reaksjoner hos små barn Her er noen observasjoner inspirert av Child-Parent Psychotherapy, en metode for å støtte små barn som har vært utsatt for vold:

• Identifiserer seg med den som har gjort vondt Barn kan ta inn den voksnes væremåte og følelser som sine egne.
• Opplever skyld, savn og frykt Følelser barnet ikke forstår eller klarer å regulere, kan føre til at det prøver å unngå dem helt.
• Sterk lojalitet til en eller begge foreldre Selv om forelderen har gjort noe vondt, er båndet sterkt.
• Skylder ofte på seg selv Mange barn tenker: «Det var min feil».
• Tror at foreldre alltid har rett Små barn har en grunnleggende tillit til voksne – også når de gjør noe galt.
• Prøver å gjøre foreldrene glade Barn tilpasser seg sterkt og prøver ofte å «please» mer enn foreldrene er klar over.
• Sterk separasjonsangst Redselen for å miste en omsorgsperson kan føre til uro og angst.
• Imiterer foreldre Små barn lærer ved å kopiere – også atferd de helst ikke burde lære.
• Har detaljerte minner, men mangler ord Visuelle minner og kroppslige reaksjoner kan dukke opp under samvær. Plutselige endringer i kroppsspråk, mimikk eller kontakt kan være tegn på dette.

Hvordan hjelpe barnet med å bearbeide det vonde?

Det viktigste vi kan gjøre er å hjelpe barnet med å skape forståelse, trygghet og sammenheng i det som har skjedd.

Her er noen måter vi kan støtte på:

• Anerkjenne barnets historie Kan vi sammen finne en forklaring som gir mening?
• Korrigere misforståelser F.eks. forklare tydelig at «pappa er borte» betyr at han er død.
• Rom for kjærlighet til flere foreldre Barn kan elske flere – selv om de også har opplevd vonde ting
• Snakke om sammensatte følelser «Du kan savne pappa, selv om du er redd ham.»
• Hjelpe barnet å forstå at mennesker kan ha flere sider Den som slo – og den som lekte.
• Sette sammen følelser og atferd Hva har barnet lært? Hva betyr det i dag?
• Hjelpe voksne å ta ansvar En enkel unnskyldning kan bety mye.
• Støtte foreldrene i å tåle barnets følelser Barn trenger å bli møtt med tilstedeværelse, ikke forklaringer eller avvisning.

Aktiviteter som skaper sammenheng og mening

Her er noen enkle og trygge måter å støtte barnet på – både under samvær og i hverdagen:

• Lag en livstidslinje Marker viktige hendelser i barnets liv sammen med barnet. Bruk bilder, tegninger og symboler.
• Se på bilder sammen Et fotoalbum kan vekke minner og hjelpe barnet med å huske. La barnet styre tempoet.
• «Story of my life» Lag en liten bok om barnets liv – med tekst, bilder, minner og historier.
• Fortell og del historier Snakk om små og store ting som har skjedd – i hverdagen og tidligere hendelser
• Lek og fantasi Gi rom for kreativitet – gjennom lek, rollespill, tegning eller musikk.
• Snakk sammen om det vanskelige Vær ærlig på en trygg og alderspasset måte. Hjelp barnet å forstå at det vonde ikke er dets skyld.

Når barnet spontant forteller

Barn kan plutselig dele vonde minner – ofte uten forvarsel. Da er det viktig hvordan vi er til stede og kan ta imot det som kommer:

• Lytt og vær til stede Vis at du tåler å høre – og at barnet blir tatt på alvor.
• Ta pauser ved behov Bruk enkle reguleringsøvelser: pust sammen, legg merke til sansene, snakk om «her og nå».
• Prøv å komme gjennom det vondeste. Hør på historien til det vondeste er over– med varme og tålmodighet.
• Avslutt med trygghet Snakk om hva som skjer videre i dag. Bekreft barnets mot: «Takk for at du fortalte meg det».

Hjelp foreldre til å ta ansvar

Foreldre kan – bevisst eller ubevisst – hindre barnets bearbeidingsprosess, særlig hvis de skyver ansvar over på barnet.

Når foreldre klarer å ta ansvar, kan det være en enorm støtte for barnet.

Når barnet får skylda, stopper bearbeidingen
Barn tolker det som skjer ut fra seg selv. Mange tror det er «dem det er noe galt med».

Sterke forsvarsmekanismer
Barn «holder på» foreldrene – også når det ikke var trygt. Det sikrer overlevelse, men skaper indre konflikt.

Foreldres anerkjennelse hjelper
Hvis foreldre klarer å si: «Det var ikke din skyld» – og mene det, så vil det ha stor betydning for at barnet kommer videre.

Tips til samtaler med foreldre

• Gi foreldre forståelse for hvorfor barnet trenger en forklaring
• Hjelp dem med å finne ekte og meningsfulle ord – gjerne skriftlig først
• Vurder formidling: brev, samtale, behandling, samvær

Eksempler på utsagn fra foreldre:
«Jeg vet at jeg ikke klarte å gi deg det du trengte. Du var mye alene. Det var ikke din skyld.»

«Jeg skulle ha beskyttet deg, men jeg var for redd. Det er ikke din feil. Jeg forstår hvis du er sint på meg.»

For deg som hjelper
Å støtte barn og foreldre i dette arbeidet kan være krevende. Du kan selv kjenne på sterke følelser.

Få støtte selv
Sørg for veiledning, debrief og rom for egen bearbeiding.

Vær forberedt
Dette arbeidet krever mot og tilstedeværelse. Kjenn dine egne grenser – og søk støtte der du trenger det.

Strukturert bearbeiding

Noen barn trenger mer enn trygghet og daglig støtte – de trenger strukturert hjelp til å bearbeide det de har opplevd.

Strukturert bearbeiding kan skje i

• Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP)
• I regi av barnevernet
• Andre terapeutiske sammenhenger

Ulike former for bearbeiding

Bearbeiding kan skje på mange måter – tilpasset barnets alder, kapasitet og behov:

• Samtaleterapi
• Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)
• Child-Parent Psychotherapy (CPP)
• EMDR
• Leketerapi
• SMART – Sensory Motor Arousal Regulation Therapy

Ofte involveres både fosterforeldre og biologiske foreldre. Godt samarbeid mellom barnevern og helsevesen er avgjørende!

CPP – Child and Parent Psychotherapy

CPP hjelper barnet og omsorgspersonen med å:

• Forstå hvordan vonde erfaringer preger barnet
• Styrke relasjonen
• Fremme barnets naturlige utvikling

I CPP brukes ofte et forklaringstriangel:

1. Du opplevde (f.eks. vold, rus, forsømmelse)
2. Slik reagerer du nå (f.eks. utrygghet, frykt, atferd)
3. Nå er vi her for å passe på deg

Eksempler:

Eks. 1: Vold i hjemmet
Du så pappa skade mamma → Nå er du redd for høye lyder → Barnevernet bestemte at du skal bo hos noen som passer på deg

Eks. 2: Rus og omsorgssvikt
Mamma ruset seg og klarte ikke passe på deg → Du er utrygg og følger ekstra godt med → Nå bor du hos noen som kan gi deg trygghet

Bruk lek!
Lek med figurer, kosedyr eller lego hjelper barnet å bearbeide og forstå.

Lek som bearbeiding

Barn uttrykker seg naturlig gjennom lek – og bearbeider det de har opplevd:

• Noen barn leker det samme om og om igjen
• Andre slutter helt å leke etter store traumer
• Barn trenger hjelp til å finne håp og nye fortellinger- leken er ofte den beste veien til det!

Tips til støttende lek:

• Sørg for et trygt sted
• Følg barnets initiativ
• Vær tilgjengelig og interesser
• Hjelp barnet å finne løsninger i leken
• Legg til rette for kreative uttrykk som tegning, bygging og rollelek

Når lek vekker traumer

Under lek kan barn gjenoppleve traumatiske hendelser. De kan bli:

• Overaktive og ute av kontroll
• Nummen eller fjern
• Redde eller sinte

Da kan du hjelpe barnet tilbake til trygghet ved å for eksempel:

• Kaste ball sammen
• Synge en sang
• Organisere noe konkret sammen (f.eks. bygge, pusle)

Å finne en felles forklaring:

Det er viktig å finne en felles forklaring på det som har skjedd. Jo mer enige de voksne er om forklaringen -desto lettere vil det være for barnet å forholde seg til det.

• Forsøk å finne formuleringer sammen med fosterforeldre og/eller foreldre
• Gi barnet en forståelig historie med en begynnelse og slutt
• Juster forklaringen etter barnets reaksjon
• Barnets egen opplevelse må alltid anerkjennes og involveres i historien.
• Anerkjenn det som har vært vanskelig og gi håp om at ting kan bli bedre

Barnet trenger hjelp til å

• Beholde kontakt med sin kulturelle og religiøse tilhørighet
• Få støtte til å utøve sin tro og kultur, selv om omsorgsbasen er endret

Samtidig kan dette være:

• Forvirrende for noen barn
• Preget av lojalitetskonflikter
• Knyttet til sorg eller brudd

Hvordan kan vi støtte barnet i å bevare tilhørighet, og samtidig finne sin egen identitet?

Kulturelle uttrykk for omsorg

• Kjærlighet og omsorg kan vises på mange måter:
• Mat – mange foreldre ønsker å tilby mat under samvær
• Gaver – en vanlig måte å vise kjærlighet på
• Klær – kulturelt eller religiøst betingede klær kan være viktig
• Symboler – som viser tilhørighet og stolthet

Vår oppgave er å balansere barnets behov for egen identitet og foreldrenes behov for å videreføre kultur og verdier.

Tips til god kommunikasjon

1. Vis nysgjerrighet og respekt
   
   Still åpne, undrende spørsmål:
   «Jeg ser at du gjør dette på en annen måte enn mange her i Norge. Kan du fortelle meg hvorfor dette er viktig for deg?»

   Unngå nedlatende sammenligninger:
   
   I stedet for: «Her i Norge lar vi barna bestemme mer selv…»
   Si heller:
   «I noen familier får barn være med på flere valg, mens i andre er det viktig at foreldrene bestemmer. Hva tenker du om det?»

2. Anerkjenn intensjonen bak foreldres handlinger
   
   De fleste foreldre vil det beste for barnet sitt. Start med anerkjennelse:

   «Jeg ser at du bryr deg mye om barnet ditt.»
   «Du ønsker å lære barnet gode verdier.»
   «Det er fint at du er opptatt av respekt for voksne.»

   Når foreldre føler seg sett og respektert, blir de ofte mer åpne for dialog.

3. Hvordan viser du kjærlighet?

   Spør foreldrene direkte:«

   Hvordan pleier du å vise kjærlighet til barnet ditt?»
   «Hva tror du barnet ditt trenger mest nå?»
   «Hva liker barnet ditt best at dere gjør sammen?»

   Dette gir viktig innsikt i familiens omsorgsuttrykk og kan bygge bro mellom ulike kulturer.

4. Ta hensyn til tillit og maktbalanse

   Noen foreldre har negative erfaringer med myndigheter, og kan møte systemet med skepsis eller frykt.

   Si for eksempel:
   «Det er ikke rart hvis du er skeptisk til oss etter det du har opplevd.»
   «Vi er her for å støtte både deg og barnet ditt – og ønsker å finne gode løsninger sammen.»

   Dette kan styrke tilliten og gjøre samarbeidet tryggere og mer konstruktivt.

Sterke stressreaksjoner kan tyde på at barnet er overbelastet

Ved vedvarende eller intense reaksjoner kan vi stå overfor det som kalles giftig stress – og det kan skade barnets utvikling over tid.

Når blir samvær en urimelig belastning?

Se etter disse varsellampene:

Fysiske stressreaksjoner

• Barn som kaster opp før eller etter samvær
• Tap av kontroll over blære og tarm
• Vedvarende søvnproblemer, hodepine eller kvalme

Tydelig motstand

• Barnet sier at det ikke vil på samvær
• Fysisk vegring, sterk uro, gråt eller sammenbrudd
• Barnet blir ekstremt føyelig, apatisk eller besvimer

Lang restitusjonstid

• Barnet bruker flere dager på å komme tilbake til normal fungering
• Økt utagering, tilbaketrekning eller skolevegring etter samvær

Bekymring for sikkerhet

• Barn forteller om trusler, vold eller overgrep
• Det er mistanke om fare for fysisk eller psykisk skade
• Foreldre benekter eller bagatelliserer alvorlige hendelser barnet har vært utsatt for

Barnets stemme teller

«Barn skal bli hørt. Motstand mot samvær må tas på alvor – både når den kommer tydelig til uttrykk, og når den viser seg indirekte gjennom kroppslige symptomer.»
(Baugerud, 2018)

Barnets kropp kan fortelle det barnet ikke klarer å si med ord.
Symptomer som matvegring, kvalme, hodepine og uro tett knyttet til samvær kan være et rop om hjelp.

Hva gjør vi?

Gå tilbake til kartlegging av stressreaksjoner

• Hvilke hypoteser kan forklare reaksjonene?
• Er det andre tiltak som kan hjelpe (som nevnt i denne modulen)

– eller er det behov for å stanse samværet?

Å vurdere å stoppe samvær er et alvorlig tiltak – men det kan være nødvendig for å beskytte barnet

Adelina – Trygghet i overgangen

Hovedmål: Forstå reaksjoner, støtte omsorgsgivere og ivareta kulturell tilhørighet

• Veiledning til både foreldre og beredskapsforeldre
• Forklaringstriangel: Om reaksjoner, hendelser og flytting
• Regulerende aktiviteter: Under og rundt samvær
• Samværsjusteringer for å tilpasse situasjonen for far
• Oppfølging av mor: fokus på foreldrefunksjon og rolle videre
• Kulturelle tilpasninger: Mat, klær og uttrykksformer i samvær og kommunikasjon

Oliver – Beskyttelse og bearbeiding

Hovedmål: Skape trygghet, bearbeide traumer og tydeliggjøre omsorgsrammer

• Veiledning: til både fosterforeldre og foreldre
• Psykoedukasjon:til barnet for å forstå egne reaksjoner
• Samtaler: trygge og tilpassede samtaler med barnet
• Traumebearbeiding:i regi av spesialisthelsetjenesten
• Stopp av samvær: med tydelig kommunikasjon om hvem som passer på ham nå

Alex – Identitet og fremtid

Hovedmål: Styrke selvfølelse, støtte løsrivelse og avklare behov

• Veiledning: til foreldre og institusjon
• Psykoedukasjon: for å forstå egne reaksjoner og opplevelser
• Samtaler om identitet: fokus på selvfølelse og fremtidsutsikter
• Støtte i selvstendighet: hjelp til løsrivelse og mestring
• Nevropsykologisk utredning for å forstå kognitive utfordringer