01 – Etablering av arbeidsalianse og forståelse

Vi jobber i et minefelt av følelser og frykt. Når barn reagerer sterkt, kan det vekke uro i oss alle.
Vi møter:

• Barn som strever, og som vi ikke alltid forstår.
• Foreldre som savner barna sine, og som føler de ikke får gi den omsorgen de har i hjertet.
• Fosterforeldre som opplever at barnas reaksjoner er så omfattende at det påvirker alle livsområder. De blir slitne og noen ganger frustrerte.
• Saksbehandlere i barneverntjenesten som kjenner på at de kommer i krysspress mellom flere behov, og som har ansvar for at barnets beste alltid skal være det gjeldende.

Vi som hjelpere har et ansvar for å støtte og beskytte – men også en frykt for å gjøre feil.

Den vanskelige balansen:

Barna har rett på kontakt med foreldrene sine, og rett til beskyttelse.Noen ganger blir disse rettighetene vanskelig å forene.Hva skjer med barn når vi ikke lykkes med å finne en trygg balanse? Hvordan skal vi forstå barnas reaksjoner?

• Er gråten og uroen et tegn på savn – eller på redsel?
• Er babyens stive kropp et uttrykk for frykt – eller for mange brå endringer i livet?
• Er oppkast og manglende kontroll over tarmen tegn på sensitivitet – eller traumereaksjoner?

De samme tegnene kan bety helt ulike ting.
Vi må holde flere forklaringer i hodet samtidig, og ta valg – ofte i usikkerhet.

Når virkelighetsbildene krasjer

Noen ganger beskrives det samme barnet helt forskjellig av ulike voksne.
Det kan oppleves som forvirrende, frustrerende – til og med skremmende.
Hvilken versjon skal vi tro på? Hva gjør vi når vi ikke vet?

Hva trenger vi for å forstå bedre?

Her finner du informasjon som kan hjelpe deg å forstå barnas reaksjoner – og støtte barna og de voksne rundt dem på best mulig måte.

Barnevernet jobber med noe av det mest sårbare og viktige i livet: barn og deres nære relasjoner. For barn som ikke kan bo hjemme, er samvær med foreldre, søsken og andre nære personer ofte av stor betydning. Samvær kan være avgjørende for barnets identitet og tilhørighet – men det må alltid vurderes nøye ut fra hva som er til barnets beste.

EMK

Artikkel 8

1. Everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence.
2. There shall be no interference by a public authority with the exercise of this right except such as is in accordance with the law and is necessary in a democratic society in the interests of national security, public safety or the economic well-being of the country, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.

Gå til: sjekkliste EMK

Grunnloven

§ 104

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Gå til: sjekkliste Grunnloven

Barnevernkonvensjonen

Artikkel 3.1

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Artikkel 7.1

Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

Artikkel 9.1

Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo

Artikkel 9.3

Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste

Gå til: sjekkliste Barnevernkonvensjonen

Lov om barnevern

§ 1-3

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnevernets tiltak skal være til barnets beste. Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.

§ 1-4

Barn har rett til å bli hørt i saker som handler om dem – også uten foreldrenes samtykke. Barnet skal få informasjon tilpasset alder og modenhet, og meningene deres skal tillegges vekt.

§ 1-5

Barn har rett til omsorg og beskyttelse, fortrinnsvis i egen familie. Tiltak skal ikke være mer inngripende enn nødvendig.

§ 1-6

Barn har rett til nødvendige tiltak hvis vilkårene er oppfylt.

§1-7

Barnevernets arbeid skal være faglig forsvarlig.

§ 1-8

Barnevernet skal ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

§1-9

Barnevernet skal samarbeide med både barn, foreldre og nettverk – og møte dem med respekt.

Gå til: sjekkliste Lov om barnevern

Prop. 133 L (2020–2021)

Hva som er til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den enkelte sak. Barnekomiteen har utarbeidet en liste med momenter i barnets beste-vurdering som kan være relevante å ta i betraktning, avhengig av den konkrete saken. Listen omfatter momentene; barnets synspunkter, barnets identitet, bevaring av familiemiljøet og opprettholdelse av relasjoner, omsorg, beskyttelse og sikkerhet for barnet, barnets sårbarhetssituasjon og barns rett til helse og skolegang. Ulike momenter i barnets beste-vurderingen kan trekke i forskjellige retninger, for eksempel barnets behov for beskyttelse mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og relasjoner. I slike situasjoner må de ulike momentene i barnets-beste vurderingen vektes mot hverandre for å finne frem til en løsning som er til det beste for barnet. Hvis barnets beste er i konflikt med andre personers rettigheter, for eksempel foreldre, uttaler Barnekomiteen at det må foretas en nøye balansering av interessene for å komme frem til et passende kompromiss, dersom det er mulig. Barnekomiteen fremhever at for å avgjøre hva som er til barnets beste må ulike momenter vurderes mot hverandre, dernest må barnets beste avveies mot eventuelle motstridende hensyn.

I EMDs storkammerdom Strand Lobben m.fl. mot Norge (2019) er det uttalt følgende i avsnitt 204 om betydningen av barnets beste i vurderingen av om barnevernstiltaket som griper inn i familielivet er nødvendig og forholdsmessig:

«In so far as the family life of a child is concerned, the Court reiterates that there is a broad consensus, including in international law, in support of the idea that in all decisions concerning children, their best interests are of paramount importance (…). Indeed, the Court has emphasised that in cases involving the care of children and contact restrictions, the child’s interests must come before all other considerations».

I samme dom avsnitt 206 og 207 uttaler EMD at det i utgangspunktet er til barnets beste å opprettholde bånd til egen familie, samtidig som det er til barnets beste at barnets helse og utvikling blir ivaretatt. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, fremhever EMD i avsnitt 206 at myndighetene må foreta en rimelig avveining – «strike a fair balance» – mellom disse interessene. EMD fremhever videre i samme avsnitt at det skal legges «særlig vekt» på hensynet til barnets beste, og at foreldrenes interesser kan måtte vike («particular importance should be attached to the best interests of the child which, depending on their nature and seriousness, may override those of the parents»). EMD uttaler også i avsnitt 207 at foreldre ikke kan kreve tiltak som kan skade barnets helse og utvikling («a parent cannot be entitled under Article 8 to have such measures taken as would harm the child’s health and development»).

Gå til: sjekkliste Prop. 11 L (2020-2021)

Barnets beste i vurdering av samvær

Hva som er barnets beste må vurderes individuelt. Det handler blant annet om:

• Barnets utvikling og sårbarhet
• Reaksjoner på samvær
• Relasjonen til de voksne
• Barnets egne ønsker

I et prop 133 L (2020 – 2021) understrekes det at barnets beste består av to like viktige hensyn:

1. Barnets behov for beskyttelse og utvikling
2. Barnets rett til tilhørighet og kontakt med sin familie

Disse hensynene må veies opp mot hverandre i hver sak.

Dette kan være krevende å balansere, og det blir derfor viktig å stille følgende spørsmål: (Baugerud og Stang, 2018):

• Hva er målet med samværet?
• Hvor ofte og hvordan skal det gjennomføres?
• Hvem skal barnet ha kontakt med?

Individuelle vurderinger er avgjørende. Man må se på barnets livssituasjon, behov, og hvilke relasjoner som støtter utviklingen.

Samvær med søsken og andre nære

Barneverntjenesten skal legge til rette for samvær med søsken og andre som barnet har tette bånd til – så lenge det er til barnets beste (§7-5).

Menneskerettigheter og familieliv

Barnevernets inngrep i familieliv er regulert av både Grunnloven (§102) og internasjonale menneskerettigheter (EMK art. 8, BK art. 20). Gjenforening med foreldre skal alltid være et mål etter en omsorgsovertakelse, så lenge det er trygt for barnet. Myndighetene har plikt til å støtte barn og foreldre med tiltak som gjør det mulig.

Hvordan fastsettes samvær?

Når barnevernet fremmer sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, foreslår de også omfanget av samvær. Forslaget skal bygge på hva som er best for barnet, og ta hensyn til formålet med plasseringen. Fylkesnemnda vurderer begge parters forslag, og fatter vedtak som ivaretar barnets beste og målet om tilbakeføring når det er mulig.

Verdigrunnlag i barnevernsarbeidet

Barnevernsloven gir oss mandatet. Hvordan vi løser oppgavene, formes av verdiene våre. Verdigrunnlaget vårt får særlig betydning i komplekse og vanskelige saker – når det ikke finnes én riktig løsning.

Refleksjonsspørsmål:

• Hvilke verdier preger din arbeidsplass og din kommune?
• Hvordan merker barn og foreldre at dere jobber verdibasert?
• Hvilke holdninger har dere til foreldre som har sviktet – og hvordan påvirker det arbeidet med samvær?

Gå til: sjekkliste Refleksjonsspørsmål

Barnets beste og lovverket – kort oppsummert

• Samvær skal alltid vurderes ut fra barnets beste
  Ikke alle barn har nytte av samvær – vurderingen må være individuell.
• Barn har rett til å bli hørt
  Barnet skal få si sin mening, og bli tatt på alvor – uansett alder.
• Samvær må støtte barnets utvikling og trygghet
  Det må vurderes hvordan barnet faktisk har det, både før og etter samvær.
• Barnevernet har plikt til å følge opp
  Både for å sikre god omsorg, og for å tilrettelegge for mulig gjenforening.
• Verdiene våre former praksisen vår
  Når vi står i tvil, er det verdigrunnlaget og loven som skal lede oss.

Samvær kan være viktig for å styrke relasjonen mellom barn og foreldre, og for å støtte barnets utvikling. Barnevernet skal sørge for at samværet blir gjennomført på en måte som er trygg og god for barnet.

Når barnevernet skal føre tilsyn med samvær:

Da bør det skrives et mandat – en tydelig beskrivelse av hva tilsynspersonen skal gjøre. Dette dokumentet skal si noe om:

• Hva tilsynspersonen skal følge med på
• Hvordan trygghet skal ivaretas
• Hva foreldrene skal bidra med
• Hva slags støtte barnet trenger

Mandatet kan ha ulike formål:

Barnevernet vurderer hva som er viktigst akkurat nå:

• Kontroll: Er samværet trygt for barnet?
• Kompensering: Hva trenger barnet hjelp til underveis i samværet?
• Endring: Hvordan kan samværet støtte foreldrenes utvikling?

Noen ganger kan også kartlegging være en del av mandatet – for eksempel i en utredning.

Mandatet skal være tydelig, respektfullt og forståelig

Selv om det er barnevernet som har ansvar for innholdet i mandatet, er det viktig å:

• Involvere foreldre, ungdom og tilsynspersoner når det er mulig
• Bruke et språk som er lett å forstå
• Skape en felles forståelse for hva som skal skje i samværet

Et godt og tydelig mandat gir trygghet og struktur, og gjør det lettere å evaluere samværene underveis. Det gir også foreldrene mulighet til å ta mer ansvar over tid, etter hvert som de utvikler samværsferdighetene sine.

Kort om mandat i samværsarbeid

Mandatet er en plan som tydeliggjør roller og ansvar under samvær.

– Det skal sikre trygghet og god kvalitet for barnet.

– Mandatet kan ha tre funksjoner:

• Kontroll – trygge rammer
• Kompensering – støtte barnet og foreldrene
• Endring – utvikle foreldres samværsferdigheter

– Det bør være skrevet i et klart og respektfullt språk, og gi alle parter oversikt.

– Et godt mandat bidrar til struktur, samarbeid og bedre opplevelser for barnet.

Noen problemer har tydelige løsninger – som hull i tennene som behandles med en fylling. Men i barnevernet handler det ofte om uordnede problemer, der vi ikke vet nøyaktig hva som skal til for å hjelpe barnet og familien best mulig.

I slike saker må vi være nysgjerrige, prøve ut ulike løsninger og justere underveis. Vi bygger kunnskap ved å kombinere faglig kunnskap, erfaring og det vi lærer fra hvert enkelt barn og familie.

Når vi jobber med samvær, handler det om å finne en form som fungerer for akkurat dette barnet og denne familien – og være åpne for å gjøre endringer når det trengs.

Snowdens komplekstitetsteori – Cynefin

Dave Snowden utviklet Cynefin-rammeverket for å hjelpe oss å forstå hva slags type problem vi står overfor, og hvordan vi best kan jobbe med det.

Han deler problemer inn i fem kategorier:

1. Enkle (klare) – Problemer med tydelige løsninger. Følg en kjent oppskrift. Eksempel: Bytte bleie eller sende ut et brev.
2. Kompliserte – Kan løses, men krever ekspertise og analyse. Eksempel: Diagnostisere en sykdom eller reparere en bil.
3. Komplekse – Ingen klare svar. Vi må prøve oss fram og lære underveis. Eksempel: Etablering av god samværspraksis i høykonfliktsaker.
4. Kaotiske – Alt føles uoversiktlig. Det viktigste er å handle raskt for å skape stabilitet. Eksempel: En akutt krise der barn må flyttes umiddelbart.
5. Uklart (forvirrende) – Vi vet ennå ikke hva slags situasjon vi står i.

I barnevernet jobber vi ofte i det komplekse – hvor vi må være utforskende, fleksible og justere underveis

Når foreldre mister den daglige omsorgen for barnet sitt, kan de bli mer opptatt av å bevare barnets kulturelle tilhørighet, og samvær kan bli et viktig møtepunkt for å overføre kulturelle verdier og tradisjoner. Derfor er det viktig å respektere og utforske ulike måter å vise omsorg på.

Her er noen dimensjoner som kan hjelpe oss å forstå kulturelle forskjeller i hvordan vi oppdrar barn:

• Individualisme vs. kollektivisme: Er fokuset på barnets individuelle behov eller på fellesskapet?
• Maskulinitet vs. femininitet: Vektlegges styrke og handlingskraft, eller omsorg og sårbarhet?
• Hierarkisk vs. likhetsorientert oppdragelse: Er det respekt for autoritet og tradisjonelle roller, eller mer egalitære relasjoner mellom barn og voksne?
• Direkte vs. indirekte kommunikasjon: Er kommunikasjonen åpen og direkte, eller mer subtil og nonverbal?
• Nøytral vs. emosjonell kommunikasjon: Er det vanlig å vise sterke følelser, eller forventes tilbakeholdenhet?
• Barnesentrert vs. familiesentrert oppdragelse: Er fokuset på barnets individuelle utvikling, eller barnets rolle i familien?
• Risikoaksept vs. risikounngåelse: Er barn tillatt å ta risiko, eller er det mye fokus på å unngå farer?
• Strukturert vs. fleksibel oppdragelse: Er det faste regler og rutiner, eller tilpasses oppdragelsen etter situasjonen?
• Lite vs. mye fysisk berøring: Er det mye fysisk nærhet som klemmer og berøring, eller er det mer tilbakeholdenhet?
• Tro på skjebne vs. individuell kontroll: Er livet styrt av skjebne, eller tror man på individets kontroll over sin fremtid?

Refleksjon:

Hvor plasserer du deg selv på disse dimensjonene?

Kulturell forhandling

For å bygge en god relasjon med foreldre, er det viktig å være bevisst på egne kulturelle perspektiver og nysgjerrig på andres. Barnevernloven sier at barnevernet skal ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Dette gjelder også i samvær.

Samtaler med foreldre om hvordan de viser kjærlighet til barna sine, kan være nyttige. Når foreldre føler seg forstått og akseptert, er de ofte mer åpne for å utforske hvordan omsorgen deres virker på barnet.

For å gjøre en god jobb, er det viktig å være nysgjerrig på egne reaksjoner og forsvarsmekanismer. Når vi er bevisste på våre egne følelser, kan vi bedre forstå og hjelpe dem vi jobber med. Våre reaksjoner på stress kan påvirke både kommunikasjonen og vurderingene våre, så det er viktig å reflektere over hvordan vi beskytter oss selv i usikre situasjoner.

Refleksjon:

• Hvordan beskytter du deg når du blir usikker?
• Hvordan tror du kollegaene dine merker det?
• Hvordan merker brukerne at du blir engstelig? Hva trenger du da?

Ved å utforske egen sårbarhet kan vi bli bedre på å reparere relasjoner og finne løsninger når ting blir vanskelig. For å hjelpe andre må vi være gode på selvregulering, slik at vi ikke forsterker alarmresponsen hos de vi jobber med.

Selvrefleksjon:

• Hvordan jobber du med å styrke din selvregulering?
• Hva hjelper deg i hverdagen?

Kort oppsummert: Sårbarhet kan være en styrke i arbeidet med barn og foreldre i vanskelige situasjoner. Når vi føler frykt og usikkerhet, aktiveres våre forsvarsmekanismer, som kan påvirke hvordan vi reagerer. Å være bevisst på egne reaksjoner er viktig for å gjøre en god jobb og hjelpe andre. Ved å utforske egen sårbarhet kan vi bedre forstå og reparere relasjoner, og finne løsninger når ting blir vanskelig. Selvregulering er essensielt for å unngå å forsterke negative reaksjoner hos dem vi jobber med.

Gå til: Skjema - Sårbarhet som styrke

Arbeidsallianse handler om å finne felles forståelse og mål, og samarbeide for å oppnå det beste for barnet. Det er viktig å være nysgjerrig, ydmyk og utforskende i samarbeidet med foreldre, fosterforeldre og andre samarbeidspartnere.

Tips for å styrke arbeidsalliansen:

• Vær bevisst på egne reaksjoner og hvordan de påvirker andre.
• Anerkjenn ulike perspektiver og hva vi er enige/uenige om.
• Diskuter hypoteser om barnets reaksjoner og hva som støtter dem.
• Bli enige om felles mål for samvær.
• Vurder å bruke en nøytral veileder for å forbedre samarbeidet.

Forhandling om forståelse:

• Det er OK å ha ulike perspektiver, men vi må håndtere konflikter med respekt.
• Identifiser hva som driver konflikten, og om makt eller identifikasjon spiller en rolle.

Vi må tåle usikkerhet, være åpne for å prøve og feile, og følge med på barnets utvikling og reaksjoner for å justere tilnærmingen.

Gå til: Skjema - Tips for å styrke arbeidsaliansen

Spedbarn (0-2 år):

• Trygghet og tillit: Barnet lærer om verden basert på omsorgspersonens respons. Er livet trygt?
• Tilstandsregulering: Barnet lærer å håndtere overganger som søvn og våken tilstand, med hjelp fra omsorgspersonene.
• Tilknytning: Skaper en trygg base for utforskning gjennom bånd til omsorgspersonene.
• Imitering: Lærer gjennom å observere og etterligne andre.
• Utforskning: Når barnet føler seg trygt, blir det nysgjerrig og utforskende.

Små barn (3-6 år):

• Symbolisering: Bruker språk og lek til å uttrykke følelser og teste nye ideer.
• Mestring og kontroll: Lærer å mestre egen kropp og utvikler selvtillit.
• Selvregulering: Lærer å vente på tur og håndtere ubehag.
• Sosial kompetanse: Utvikler evnen til å samarbeide og trøste andre.
• Identifisering: Ønsker å passe inn og være som andre, men kan oppleve utfordringer som fosterbarn.

Ungdom (13-18 år):

• Løsrivelse og individualisering: Ønsker å ta egne valg og finne sin plass blant jevnaldrende.
• Identitet: Utforsker hvem de er og hvilken identitet de har.
• Seksualitet: Utforsker egen seksualitet og behov for intimitet på en trygg måte.
• Avklare fortid og fremtid: Reflekterer over barndommens opplevelser og ser fremover mot fremtidige mål.

Stressreaksjoner trenger ikke å være langvarige, men de kan føre til at barnet mister ferdigheter en periode (som å tisse på seg, klarer ikke sove alene, eller miste språkferdigheter). De kan også føre til somatiske plager (som vondt i magen eller hodet), søvnproblemer, tilbaketrekning, eller økt engstelse og frustrasjon.

Stressreaksjoner hos barn på ulike alderstrinn:

Spedbarn (0-2 år):

• Stress kan vises som intens frykt for å bli skilt fra omsorgspersonen, forstyrret søvn og spising, endret lekeatferd og tilbakegang i språk og motorikk.

Barn (3-12 år):

• Stress kan føre til konsentrasjonsproblemer, strever med læring, sosiale utfordringer, problemer med følelsesregulering og somatiske plager.

Ungdom (13-18 år):

• Stress kan påvirke ungdommens identitet, selvbilde og tro på fremtiden. Det kan være utfordrende å håndtere stress i en tid hvor identitet og autonomi er i fokus.

Hvordan hjelpe barnet:

• Sensitive omsorgspersoner som kan hjelpe barnet med å forstå hva som skjer, tåle vanskelige følelser og gjenopprette trygghet, er den viktigste beskyttelsen barnet kan få.

Forstyrrelser av utviklingsoppgaver:

Stress kan forstyrre utviklingen, spesielt når barnet bruker mye energi på å håndtere vanskelige opplevelser. Dette kan redusere barnets kapasitet til å løse utviklingsoppgaver, som for eksempel lek, utforskning, og sosial samhandling.

Samvær og kontakt med foreldre kan være utviklingsfremmende, men hvis det forårsaker kronisk stress, kan det hindre barnets utvikling. I slike tilfeller bør vi tilpasse samværet, for eksempel ved å endre tidspunkt, sted eller varighet, og hjelpe barnet med å bearbeide erfaringene.

Utviklingsalder vs. kronologisk alder:

Barn kan ha en annen utviklingsalder enn kronologisk alder. Når barn er stresset, kan de fremstå enda yngre. Det er viktig å møte barnets utviklingsbehov på en sensitiv måte, og forsøke å treffe utviklingsmessige behov.

Stressreaksjoner på ulike alderstrinn:

Små barn (0-5 år):

• Kan utvikle grunnleggende utrygghet, komplekse tilknytningsstrategier, og utfordringer med søvn og mat. De kan også mangle nysgjerrighet og interesse for lek og læring.

Barn (6-12 år):

• Kan ha problemer med selvregulering, sosial kompetanse, lek og språk. Stress kan føre til konsentrasjonsvansker og lav utholdenhet i læringssituasjoner.

Ungdom (13-18 år):

• Kan føle at livet er uoversiktlig og mangle sammenheng, ha vansker med identitet og grensetesting, og oppleve usikkerhet om fremtiden. Kan streve med løsrivelse, eller plutselig kutte alle bånd til omsorgspersoner.

Reaksjoner kan komme raskt eller utvikle seg mer gradvis. Posttraumatiske reaksjoner behøver ikke medføre langvarige plager, men kan gjøre at barn og unge mister ferdigheter en periode.

Barnet kan få vonde drømmer om det som har skjedd, og bli plaget av påtrengende minner, hvor det er som om det vonde skjer igjen. Yngre barn vil gjerne leke det samme igjen og igjen på en repeterende og noen ganger tvangsmessig måte. Mest alvorlig er det hvis barnet slutter å leke, og ikke er i stand til å uttrykke det som er vondt gjennom symboler eller ord. Barnet kan bruke mye krefter på å forsøke å unngå å tenke på det vonde, og vil også forsøke å unngå ting som minner om hendelsen (f.eks steder, tema, personer, aktiviteter, objekter osv). De vonde opplevelsene kan endre oppfatningen barnet har om seg selv og andre (f.eks kan ikke stole på voksne lenger). Barnet kan miste interessen for aktiviteter det vanligvis liker, få konsentrasjonsvansker og streve med innlæring av nye ting. Barnet kan virke irritabel, skvetten og vanskelig å få kontakt med. Barnet kan ofte få somatiske plager som vondt i magen, hodet, kjenne seg uvel, kvalm og generell sliten.

Under alvorlig stress vil mange barn miste kapasitet de egentlig har ervervet og fremstå yngre enn deres kronologiske alder.

Relasjonell støtte er den viktigste beskyttelsen mot stress. Noen barn er mer sårbare, mens andre har medfødte styrker som hjelper dem med å utvikle seg bedre i vanskelige situasjoner. Barn som har et godt språk og kan uttrykke følelsene sine, har lettere for å takle stress enn de som har vanskeligere for å sette ord på det de føler. Barn som føler mestring og kontroll, klarer seg bedre enn de som føler hjelpeløshet. En god selvfølelse og håp om en bedre fremtid hjelper også barnet til å takle utfordringer bedre.

Viktig beskyttelse på ulike alderstrinn:

De minste barna (0-2 år):

• Trygg tilknytning og støtte fra omsorgspersoner.
• Rutiner for søvn, mat og daglige aktiviteter.
• Støtte fra et godt nettverk og stabilt miljø.

Større barn:

• Lekeferdigheter og evne til å uttrykke følelser gjennom lek og ord.
• Opplevelse av mestring og kontroll.
• Trygge vennskap og relasjoner utenfor familien.

Ungdom:

• En interesse eller talent for noe.
• Gode venner og støtte fra voksne.
• Tro på fremtiden og muligheten for å løsrive seg.
• Kulturell tilhørighet og en følelse av fellesskap.

Et barn som er stresset bruker 5-6 ganger mer energi enn barn som er trygge (Ed Tronic, 2024). For mye stress gjør at barn sløser energi som kan brukes på vekst og utvikling.

Det skal lite til før alarmen går

Små endringer i hverdagen, eller minimale utfordringer kan vekke sterke reaksjoner som ikke er proposjonale til situasjonen. Den minste utfordring i hverdagen kan sette i gang alarmreaksjoner og barnet har ikke kapasitet til å roe seg ned gjennom egen vilje.

Rask veksling mellom ulike stressreaksjoner

Barn som har opplevd mye uforutsigbart stress, kan veksle raskt mellom to typer reaksjoner:

• Hyperaktivert respons: Barnet blir lett opprørt, kan ha problemer med impulskontroll og kan reagere sterkt på små utfordringer.
• Dissosiativ respons: Barnet trekker seg tilbake, virker fjern eller drømmer seg bort for å unngå å føle på stresset.

Hvilken stressrespons gjenkjenner dere mest hos barnet? Virker den sensitivert /lett aktivert?

Følge med på utviklingen

Langvarig stress kan forstyrre utviklingen, og barn kan ha problemer med å håndtere daglige utfordringer. Det er viktig å følge med på barnets utvikling og funksjon over tid, og justere samværet for å unngå at barnet blir overveldet av stress. Når barnet får god støtte og føler seg trygg, vil stressreaksjonene avta, og barnet kan gjenoppta sin utvikling.

Gå videre (i sirkelen) for å lære mer om hvordan kartlegging av samværsreaksjoner kan gjøres, og hvordan følge med på hvorvidt stressreaksjonene påvirker utviklingen til barnet.

Hvordan forstå “våre 3 barn”?

Adelina, 8 måneder

Kan Adelinas reaksjoner være tegn på stress?

Adelina viser reaksjoner som kan tyde på at hun opplever stress. Når vi vurderer dette, er det viktig å stille to spørsmål:

• Kan dette være vanlige reaksjoner for alderen?
• Eller kan det være tegn på belastninger?

Hva vet vi om små barns stressreaksjoner?

• De første leveårene er en tid med eksplosiv hjerneutvikling.
• Stress over tid kan gjøre stressresponsen mer sensitiv.
• Trygg tilknytning og god reguleringsstøtte fra omsorgspersoner er den viktigste beskyttelsen.

Oliver, 10 år

Oliver uttrykker sterke smerter. Hva kan det handle om?

Oliver viser tydelige smerteuttrykk som påvirker hverdagen hans i stor grad- og det må tas på alvor.

Hva er viktig i denne alderen?

• Evne til selvregulering
• Sosial kompetanse
• Opplevelse av mestring og kontroll

Hva er risikoen for Oliver?

Han kan få et sensitivert stressresponssystem som påvirker videre læring og utvikling. Han kan få en negativ selvfølelse og økt risiko for videre vansker.

Hva kan vi gjøre?

• Ta smerteuttrykkene på alvor – de betyr noe.
• Skap arenaer for mestring og tilhørighet.
• Gjør en grundig kartlegging for å forstå hva som ligger bak reaksjonene.

Alex, 16 år

Alex viser reaksjoner som kan henge sammen med samvær.

Det kan være vanskelig for omgivelsene å forstå Alex’ reaksjoner – men vi ser tegn som tyder på indre uro og manglende sammenheng i opplevelsen av seg selv og livet.

Hva er risikoen i ungdomstiden?

• Å ikke vite hvem man er
• Å føle seg utenfor og annerledes
• Å mangle en opplevelse av sammenheng og mening

Alex kjenner på mange av disse tingene, og mer.

Hva kan vi gjøre?

• Lytte uten å dømme.
• Være tydelig til stede og vise forståelse.
• Gjennomføre en grundig kartlegging for å finne ut hva reaksjonene er et uttrykk for.