Oliver er 9 år. Har vokst opp med foreldre som begge har strevd med avhengighet av alkohol. Det var gjentatte erfaringer på skolen med manglende matpakker, skitne klær og ellers manglende hygiene, samt vansker med å få tak i foreldre, som utløste melding til barneverntjenesten.
Etter utredninger gjort, ble det konkludert med at Oliver trengte et fosterhjem, og han fikk flytte til tante og onkel på en gård på landet. Oliver trivdes veldig godt i stallen, og han har fått en god venn på nabogården. Fosterforeldrene er veldig rolige, og de tåler alle de smerteutrykk gutten har.
Oliver forteller mange historier. Noen viser seg å stemme, noen ganger er historiene uten hold i virkeligheten. Oliver har fortalt om overgrep fra far, men har fortalt på en måte som gjort at hjelperne er usikre. Saken ble hos politiet henlagt på bevisets stilling, og mor tror på far. Barnevernstjenesten begynner å tvile på gutten, men er usikre på hvordan de skal forholde seg til at det kan være sant, da tiltak da må vurderes på annet grunnlag.
Når fosterforeldrene forteller Oliver at han skal treffe foreldre på samvær, reagerer Oliver med hodepine, magesmerter og oppkast. Han sier han ikke vil treffe hverken mor eller far, men det er besluttet 12 samvær i året, i barnevern og helsenemnda. Etter samvær er Oliver redd for å legge seg alene og fostermor må sitte på sengekanten til han sovner. Det hender også at han tisser i sengen.
Begge foreldre har nå vært rusfri over tid, og barnevernet øker nå på med samvær, da de vurderer gjenforening. Når samværene økes, øker også symptomtrykket. Gutten klager over fysiske smerter i kroppen og kvalme oftere og oftere. Han har tap av innlærte ferdigheter, og har nå både urin og avføring i trusen når han kommer hjem fra skolen. Fostermor har oppdaget at han griser med avføring på badet. Oliver unngår tema som minner om foreldrene, han suger på sitt eget spytt, har brekninger og har uro og konsentrasjonsvansker.
Tilsynsfører synes det ser ut som at gutten har det fint med foreldre under samvær.