
Samværsreaksjoner kan skape frykt
Adelina gråter og er stiv i kroppen. Oliver griser med avføring, og har brekninger. Alex trekker seg unna, blir irritabel og får økt skolefravær. Kan det være samværsreaksjoner?




Vi jobber i et minefelt av frykt
Barn vi strever med å forstå, foreldre som er fortvilet over å ikke få gi den omsorgen de så gjerne vil gi, og fosterforeldre som er fortvilet over at barna aldri får ro. Som hjelpere har vi et mandat om å hjelpe, og beskytte, men det er også en risiko for å gjøre det verre.
Foreldres og barns rett på kontakt, og barnas rett på beskyttelse. Den vanskelige balansen, og konsekvenser det kan få når vi ikke lykkes med å finne den.
Hvordan skal vi forstå barnas reaksjoner?
Gråt, uro og konsentrasjonsvansker, er det savn, eller redsel? Er babyens stive kropp et uttrykk for frykt, eller at det har vært for mange endringer i livet? Er oppkast, og manglende kontroll over tarm et tegn på at barnet er spesielt sensitivt, eller kan det handle om traumereaksjoner?
De samme reaksjonene kan forklares på helt forskjellige måter, og vi må ha flere hypoteser i hodet samtidig. Ofte får vi aldri svaret, men må forholde oss til usikkerhet og likevel ta beslutninger. Noen ganger er det totalt forskjellige virkelighetsforståelser som ikke lar seg forene, og vi blir tvunget til å ta valg som støtter det ene perspektivet, som kan gjøre at konflikter forsterkes og vi taper tillit som går ut over mulighetene til å hjelpe.
Det er sterke reaksjoner hos barna og sterke reaksjoner hos de voksne. Mange er redde samtidig. Vi kjenner på frustrasjon og fortvilelse. Noen ganger opplever vi at barn beskrives så forskjellig at vi skulle tro det var forskjellige barn. Vi opplever at det ikke er noen rød tråd å holde fast i. Ingen oppskrift på hvordan vi skal gå frem. En opplevelse av forvirring og redsel. Hva skal vi gjøre nå? Her er det informasjon som kan hjelpe deg i arbeidet med å forstå bedre.