NOU 2018:18 – foreningens synspunkter

Norsk Fosterhjemsforenings inntrykk er at Fosterhjemsutvalget har hatt overordnede føringer for sitt arbeide, med ønsket dreining fra økonomiske virkemidler over til større bruk av faglige virkemidler. Foreningen understreker at så vel økonomiske som faglige virkemidler må settes inn etter behov og ikke gjøres avhengig av hverandre. Foreningen stiller spørsmål ved utvalgets antagelse om at dagens økende bruk av frikjøp ikke er i samsvar med barnets og fosterhjemmets behov. Vi kan ikke se at dette er dokumentert.  Foreningen anser utviklingen av frikjøp snarere som uttrykk for forskyvning av tiltakskjeden innen barnevernet, hvor institusjoner nedbygges, og dermed økende press på plassering av barn med stadig mer komplekse behov i fosterhjem i statlig familiehjem og i kommunale fosterhjem.

Foreningen peker på at utvalget har hatt et begrenset mandat, som foreningen har forsøkt å få utvidet.

Punkter foreningen synes er positivt i NOU’en:

• Det er positivt at man foreslår et regelverk som skal gjøres mest mulig forutsigbart og enhetlig slik at man unngår ulikhet mellom kommunene. Gjennom rettighetsfesting av ytelser som stønad (tidligere arbeidsgodtgjøring) og frikjøp ved plassering vil det sikres at alle fosterhjem i hele landet i disse forhold får rett til en lik basisytelse. Det er imidlertid viktig at man ivaretar behovet for tilstrekkelige økonomiske rammer som står i forhold til oppgaven.
• Det er viktig og nødvendig at det skal satses på faglig hjelp og oppfølging til fosterhjem. At man foreslår utarbeiding av faglige retningslinjer for oppfølging og veiledning av fosterhjemmet og at det foreslås opprettet spisskompetansesenter for veiledning i kommunene.
• Det er viktig at man anbefaler å iverksette forskning innen fosterhjemsområdet og anerkjenner det som et komplekst felt hvor det trengs mer kunnskap.
• Det er en nyvinning at man foreslår opprettelsen av et konfliktløsningsorgan som kan bistå fosterhjem og barneverntjenesten ved uenighet om fosterhjemsavtalen og at dette må utredes nærmere.
• Det er videre positivt at man foreslår at frikjøpte fosterforeldre skal gis tjenestepensjon, og at disse også skal motta arbeidsgodtgjøring/ fosterhjemsstønad på lik linje med fosterforeldre som ikke er frikjøpte.

Følgende i NOU ‘en er foreningen uenig i:

• Foreningen advarer mot NOU ’ens syn om å se fosterfamilien mest mulig lik en vanlig familie; oppdraget er ikke et vanlig omsorgsoppdrag! Det handler om å gi spesialisert omsorg til barn som har blitt utsatt for uvanlige belastninger, og som har normale reaksjoner på dette. Man skal snu en begynnende skjevutvikling og hjelpe barnet til god utvikling. En riktig forståelse av fosterhjemmets kompleksitet og krevende oppgave er viktig om riktige og tilstrekkelige faglige og økonomiske ressurser skal settes inn.
• Utvalget foreslås å gjøre arbeidsgodtgjørelsen fosterhjem mottar, om til en offentlig stønad. Dette foreslås for å understreke at en fosterfamilie skal behandles mest mulig likt en vanlig familie. Foreningen er uenig i dette.  En offentlig stønad peker mot en ensidig overføring av penger og er ingen anerkjennelse av fosterforeldres store arbeidsinnsats jf. punktet over.

Foreningen anser at sats for arbeidsgodtgjørelsen/stønaden burde blitt hevet vesentlig i forhold til dagens nivå på 1 KS slik Bufdir og PWC i sine rapporter foreslo, for å anerkjenne innsatsen og for å dekke opp for mye arbeid fosterforeldre må utføre som ledd i oppdraget. Sats for utgiftsdekning bør også økes.

Foreningen stiller også spørsmål ved forslaget om at arbeidsgodtgjørelsen/stønaden skal være skattefri. Dermed vil beløpet ikke inngå i beregningsgrunnlaget for utbetaling av ytelser fra NAV, bla opparbeidelse av alderspensjon. I stedet for en økning av dagens nivå skisseres i stedet en reduksjon, men slik at beløpet netto skal ligge rundt samme nivå som i dag etter skatt.

• Utvalget foreslår en begrenset lovregulert frikjøpsordning ved plassering av fosterbarnet, og at denne skal graderes etter barnets alder. Det foreslås at eldre barn skal ha mye kortere lengde for frikjøp enn små barn. Foreningen vil påpeke at barnets alder ikke er et egnet kriterium for å gradere lengde av frikjøp ved plassering, eldre barn kan også ha behov som tilsier frikjøp. Foreningen ønsker at alle fosterhjem skal ha adgang til ett års frikjøp ved plassering lik regler for foreldrepenger ved fødsel og adopsjon.
• Det foreslås at det skal lages retningslinjer for frikjøp ut over den første rettighetsfestede perioden. Adgang skal knyttes opp mot tiltak eller oppfølging som ikke er forenelig med at fosterforeldrene er i (fullt) arbeid. Foreningen advarer mot omlegging av praksis med frikjøp uten en forutgående kartlegging av konsekvenser av dette. Frikjøp er for mange fosterforeldre et særdeles viktig tiltak i dag, som er begrunnet i behov til fosterbarn og fosterhjem. Dagens adgang til frikjøp må derfor beholdes. Ingen regler må gis tilbakevirkende kraft for eksisterende plasseringer.
• Det foreslås ikke regler som gir fosterforeldre trygge rammer i tilfeller de ikke får forlenget permisjon og derfor må avslutte arbeidsforholdet utenfor hjemmet fordi barnet har behov for fortsatt frikjøp.
• Manglende styrking av ettervernfasen. Ettervern må være en rettighet frem til 25 år som ungdommen aktivt må skrive seg ut fra. For ungdom i fosterhjem må fosterhjemmet fortsatt være den sentrale omsorgsbase med rett til ytelser og oppfølging så vel for fosterungdom som for fosterforeldre. Dette er den dyreste og viktigste fase i ungdommens liv..

Punkter som mangler for å ivareta trygge rammer for kommunale fosterhjem:

• Grundig utredning av alle barn før plassering må lovfestes. Dette er avgjørende for om barnet plasseres i riktig type tiltak: Hvilke barn skal på institusjon, hvilke skal til statlige familiehjem og hvilke i ordinære fosterhjem? Kriteriene for dette må angis slik at barna får forsvarlig oppfølging og behandling. I dag plasseres barn med for store utfordringer i vanlige kommunale fosterhjem. NOU ‘en legger opp til en stram regulering av ytelser til kommunale hjem, hvilket forutsetter at disse hjem må motta barn som har betydelig mindre problematikk enn de statlige familiehjemmene.  Forhold endrer seg også under plassering og nødvendiggjør fleksible rammer.
• Tilstrekkelig kapasitet til oppfølging av barn og fosterforeldre gjennom fastsetting av en bemanningsnorm i oppfølging av barn i fosterhjem. I dag er det hyppig skifte av kontaktpersoner i barnevernet, disse har ofte alt for mange fosterbarn som skal følges opp. Foreningen er bekymret for det stadig større ansvar og arbeidsmengde som overføres til kommunene samtidig som det avdekkes at flere kommuner i dag ikke er rustet til dette. Her må det være overgangsordninger som sikrer forsvarlighet.
• Styrket rettssikkerhet: fosterforeldre må få parts- og klagerett slik at de har rett til å påklage vedtak som gjelder flytting av barnet fra barnevernstjenesten sin side, samt øvrige avgjørelser av betydning for barnet. Hvem skal ivareta barnets rettssikkerhet i saker der man anser at barneverntjenestens avgjørelse ikke er best for barnet?
• Avvikling av refusjonsordningen hvor statlig refunderer kommunale forsterkingsutgifter etter nærmere regler, skaper usikkerhet mht om kommunene vil ha økonomi til å finansiere tiltak som svarer til det enkelte barns behov, og sikre fosterhjem trygge og forutsigbare økonomiske rammer. Foreningen ber om tiltak som sikrer trygge rammer for at målsetting om rekruttering av flere fosterhjem ivaretas, og at man unngår ikke planlagte flyttinger.