Reaktiv tilknytningsforstyrrelse
En reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en relasjonsforstyrrelse der barnet er forstyrret i sin relasjon til sin nye omsorgsperson. Barn med en reaktiv tilknytningsforstyrrelse trekker seg fra sine nære relasjoner, unngår tosomhet og søker ensomhet. Dette barnet trives best i eget selskap. Barnet gjør ikke noe annet enn det vi alle gjør; gjentar det det har opplevd i begynnelsen av livet.
En kan si at en reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en normal reaksjon på en unormal påkjenning. Det er unormalt å bli forlatt av sin mor, og det er normalt å reagere på tap av mor. Barnet er et speilbilde av sin erfaringshistorie og gjør med de nye fosterforeldrene, det de biologiske foreldrene gjorde med barnet, skaper avstand. Barnet gjenskaper det som er kjent, altså avstand. Barnet gjør det ikke fordi det er godt, men fordi det er kjent og på den måten trygt. Dessverre føles det kjente til slutt som trygt, bare fordi det er kjent.
Barn med en alvorlig reaktiv tilknytningsforstyrrelse preget av sin motstand mot fysisk og psykisk nærhet, må elskes mer på avstand. Slik vi i koronatider har lært oss andre måter å hilse på enn å håndhilse eller gi en klem.
Les hele artikkelen fra Fosterhjemskontakt 1/21 her!
Forfattere er Joachim Haarklou, privatpraktiserende psykologspesialist ved Hisøy psykologsenter.
