Samarbeidsklima mellom fosterforeldre og barnevern

Dessverre er det slik at mange av henvendelsene til vår rådgivningstjeneste fra fosterforeldre omhandler dårlig samarbeid med saksbehandler i barnevernet. Fosterforeldre forteller at de opplever å ikke bli hørt. De føler at de ikke blir tatt på alvor.

En fostermor uttrykte det slik; Jeg føler meg maktesløs ovenfor et firkantet system.

Det er ikke rart at konflikter kan oppstå i det som for mange oppleves som en gråsone mellom privat og offentlig omsorg. Mange fosterforeldre opplever at det er uklart hva som forventes av dem og hva som er barnevernets ansvar. Å få samarbeidet til på en god måte kan derfor være en stor utfordring, men en svært viktig for å sikre en best mulig ivaretakelse av barnet.

Hvem har ansvar for hva?
Etter en omsorgsovertakelse er det barneverntjenesten som har det formelle ansvaret for barnet. Fosterforeldrene er formelt sett oppdragstakere hvis oppgave er å utøve den daglige omsorgen og gjennomføre de tiltak som er bestemt. Saksbehandler skal utarbeide en plan for fosterbarnets omsorgssituasjon og skal ha den faglige kompetansen som skal til for å koordinere tiltak og følge opp fosterhjemmet med nødvendig veiledning og støtte. Fosterforeldrene skal, på sin side, ivareta barnet i hverdagen. Saksbehandler og fosterforeldre har slik sett hver sin kompetanse som ideelt sett bør utfylle hverandre i arbeidet mot et felles mål: å sikre fosterbarnet best mulige oppvekstsvilkår. Både fosterforeldrene og barnevernstjenesten har et ansvar for å få et godt samarbeidsklima, men saksbehandler har et spesielt ansvar for at samarbeidet kommer godt i gang ved starten på en plassering. Det er svært viktig å ha kunnskap om hva fosterhjemmet trenger av oppfølging for å kunne hjelpe barnet i dets utvikling.

Godt samarbeid mellom fosterforeldre og barnevern minsker risikoen for en negativ utvikling hos barnet, blant annet ved at det gir mulighet til å ligge i forkant av vanskelige situasjoner som måtte oppstå. Godt samarbeid styrker fosterforeldrenes mulighet til å gi fosterbarnet god omsorg. Fosterforeldre som står ovenfor en utfordrende hverdag trenger forståelse, støtte og hjelp fra barneverntjenesten.

Felles forståelse
Et viktig utgangspunkt for godt samarbeid er å sikre en mest mulig felles forståelse av barnets sterke sider og behov for utviklingsstøtte, samtidig som vi vet hva fosterhjemmets styrker og svakheter er.  Det er ikke uvanlig at saksbehandler og fosterforeldre har ulike perspektiver/oppfatninger om tiltak som bør iverksettes. En bør derfor regne med at det kan oppstå uenigheter når en skal samarbeide. Dersom en tenker at det kan være berikende med ulike oppfatninger av barnet, og at dette kan bidra til en utvidet forståelse av den situasjonen en er oppe i, kan uenigheter være en gode. Enighet og harmoni er ikke nødvendigvis et tegn på at samarbeidet fungerer. Det kan faktisk være motsatt, at for eksempel sentrale tema rundt barnet ikke blir tatt opp fordi en søker å unngå uenighet eller konflikter. Konflikter på moderat nivå kan være tegn på en sunn og åpen dialog, men må håndteres slik at de er konstruktive og ikke ødeleggende. Kunstig enighet og høflighet kan føre til at viktige synspunkter og informasjon ikke kommer frem.

Mange fosterforeldre kvier seg også for å ta opp temaer, fordi de er redde for ikke å være gode nok. Disse temaene vil likevel ofte dukke opp igjen på et senere tidspunkt og problemene kan da ha utviklet seg til et nivå som kunne vært unngått. En samarbeidskonflikt kan også lett gli over i en personkonflikt når irritasjonene etter vert knyttes til hvordan den andre er, ikke bare til konkrete episoder eller roller. Fosterforeldre bruker ofte begreper som «dårlig kjemi» når samarbeidet har gått i stå med saksbehandler. Da blir det viktig å holde barnet og dets behov i fokus. Et godt samarbeid kommer ikke av seg selv, men krever godvilje og fleksibilitet av begge parter.

Avklaring av roller og struktur
Jo mer komplekse problemstillinger og oppgaver en organisasjon skal løse, jo større behov er det for arbeidsdeling. Slik tenker man på organisasjonsnivå og det kan være nyttig å også ha en slik tankegang i fosterhjemsomsorgen. Det kan oppleves som unaturlig for fosterforeldre å tenke slik, fordi det for dem handler om omsorg for et barn. Men dersom det kan bidra til å redusere misforståelser, usikkerhet og konflikter bør man prioritere å bruke litt tid på dette.  En avklaring av rollefordeling vil kunne bidra til at man har realistiske forventninger til hverandre, og et ryddig samarbeid fremmer god relasjon.

Gjør tydelige avtaler, blant annet om hvordan fosterforeldrene kan nå saksbehandler gjennom for eksempel telefon og e-post og når og hvor ofte oppfølgingsbesøk skal være. Det handler om å lage gode rutiner som kan gjøre samarbeidet forutsigbart for alle involverte. Det er også viktig å ha jevnlige evalueringer med årlig gjennomgang av fosterhjemsavtalen, slik at man sikrer seg at fosterhjemsplasseringen fungerer til det beste for barnet. Samt at fosterfamilien (også fosterforeldrenes biologiske barn) får den støtte og hjelp det er behov for.

Åpen kommunikasjon
Det er i utgangspunktet en asymmetri i relasjonen mellom saksbehandler og fosterforeldre. Det vil si at den ene har mer makt og autoritet enn den andre. Symmetri forutsetter balanse i forholdet og at man opplever hverandre som jevnbyrdige. Samtidig er relasjonen basert på at man skal utfylle hverandre, det er en komplementær relasjon. Fosterforeldre har behov for saksbehandlers kunnskap og fosterforeldrene bidrar med innsikt i fosterbarnets situasjon. Barnevernet kan ikke fatte gode beslutninger uten å ha kunnskap om fosterforeldrenes erfaringer og forståelse av barnets situasjon. Man skal være ressursperson for hverandre og den ulike kompetansen hver enkelt innehar, vil til sammen danne et godt grunnlag for barnevernets beslutninger. Prinsipielt sett kan man tenke at saksbehandler har hovedansvar for at det utvikles en god relasjon. Men saksbehandler kan ikke greie dette på egenhånd. Hvis begge parter kan erkjenne at det viktigste er at man har et felles mål – å bidra til barnets utvikling – og fokuserer på gjensidig dialog, kontakt og respekt vil utgangaspunktet være det beste for å få til dette. God kommunikasjon handler i stor grad om trygghet og tillit, noe begge parter må bidra til.