Når fosterforeldre skiller seg

Man skulle kunne tenke seg at fosterforeldre er utsatt for større risiko for samlivsbrudd enn befolkningen for øvrig, fordi det å være fosterforeldre kan by på noen ekstra utfordringer for samlivet. Men undersøkelser utført for noen år tilbake viste at fosterforeldre tvert i mot har et mer stabilt samliv enn befolkningen for øvrig (se Havik 2005). Om bildet er det samme i dag er vanskelig å si.

Henvendelser til rådgivningstjenesten vår viser i hvert fall at samlivsbrudd er en aktuell problemstilling. Jevnlig ringer det fosterforeldre inn til oss som opplever problemer og som vurderer, eller har bestemt seg for å skilles. De henvender seg til oss fordi de er bekymret for hva som vil skje med fosterbarnet hvis de flytter fra hverandre. Felles for de fleste er at de gruer seg for å informere barneverntjenesten og ønsker råd om hvordan de bør gå fram. En del fosterforeldre tar også kontakt i etterkant av at de har gått fra hverandre fordi de opplever at ordningene ikke ivaretar kontakt mellom dem og fosterbarnet på en tilfredsstillende måte. Her er to eksempler på saker fra rådgivningen:

1. Fosterforeldrene skal skilles og er blitt enige om at deres biologiske barn skal bo annenhver uke hos hver av foreldrene. Fosterforeldrene ønsker at det skal være på samme måte for fosterbarnet, men barnevernet ønsker at fosterbarnet i hovedsak bor hos fostermor og er på helgebesøk hos fosterfar. For fosterforeldrene virker det ulogisk og urettferdig. Fosterforeldrene tenker at det vil bli oppfattet som forskjellsbehandling og at fosterbarnet vil ønske å ha samme ordning som de andre. Hva slag faglige begrunnelser kan barnevernet ha for sitt syn?

2. Fosterfar og fostermor er skilt og de har store problemer med å samarbeide . Det har til tider vært store konflikter og fostermor vil ikke la tidligere fosterfar være sammen med fosterbarna. Fosterfar opplever at barnevernet muntlig støtter opp under at han skal ha samvær med fosterbarna, men at de ikke foretar seg noe aktivt for å bidra til at de får se hverandre. Hvilke rettigheter har han og barna?

I fosterhjemsavtalen står det følgende om samlivsbrudd:

5.9 Samlivsbrudd: Dersom fosterforeldrene skal skilles eller bryte samlivet på annen måte, skal de så tidlig som mulig informere barneverntjenesten og samarbeide med barneverntjenesten for å finne en løsning som ivaretar fosterbarnet på en så god måte som mulig. Ved samlivsbrudd faller denne avtalen bort, jf. punkt 7.1. Barneverntjenesten kan inngå ny avtale om plassering med en av fosterforeldrene dersom det anses som barnets beste. Hvis det inngås ny avtale med en av fosterforeldrene, må barneverntjenesten vurdere om fosterbarnet skal ha kontakt med den andre fosterforelderen, og eventuelt hvor mye og hva slags kontakt det skal være. Det er en forutsetning for slik kontakt at alle parter blir enige om hvordan kontakten skal foregå og at de inngår en avtale om dette, og at de samarbeider om denne avtalen.

Grunnlaget for fosterhjemsavtalen faller altså bort ved samlivsbrudd og barneverntjenesten skal vurdere hva som vil være til det enkelte fosterbarns beste. Fosterforeldrene har ingen rett til å fortsette som fosterforeldre, men i de fleste tilfeller vil det vært naturlig å vurdere om fosterbarnet kan fortsette å bo hos en av fosterforeldrene. Barnets tilknytning til de voksne må være en viktig del av denne vurderingen. Hvis en av fosterforeldrene skal fortsette som fosterforelder må det lages en ny fosterhjemsavtale.

Fosterbarn har opplevd ett eller flere brudd til nære personer tidligere, og det er derfor svært viktig å legge til rette for løsninger som kan fungere best mulig for fosterbarnet. En viktig del av barnevernets arbeid vil bli, i samarbeid med fosterforeldrene, å hente frem fosterbarnets tanker og meninger. Det er de voksnes ansvar å legge til rette for at det oppleves trygt og mulig å snakke om ting som kan være vanskelig å sette ord på. Når det er sagt skal ikke barna få ansvar for å bestemme hvordan ting skal bli, men deres synspunkter skal være en viktig del av beslutningsgrunnlaget. I mange tilfeller vil det være riktig og naturlig at fosterbarnet følger samme samværsordning som andre barn i familien. Men for noen fosterbarn vil dette bli for mye frem og tilbake, fordi de har med seg en sårbarhet som gjør at de trenger særlig stabilitet og gode rutiner. For andre så har de så mye samvær med familie fra før at enda en samværsordning vil bli i meste laget.

Det finnes altså ingen fasitsvar. Barnevernets oppgave blir å se hele fosterbarnets situasjon og gjøre en samlet vurdering av hva som er til barnets beste. Fordi fosterbarn allerede har opplevd flere brudd, er det spesielt viktig for dem at de voksne rundt samarbeider på en god måte. Det er viktig å skape en sammenhengende ramme omkring barnets tilværelse og å sørge for å videreføre flest mulig av de gode relasjoner som fosterbarnet har opparbeidet seg. Men det er ikke alltid at dette lar seg gjøre. Av og til vil konfliktene mellom fosterforeldrene være så store og alvorlige at barnevernet velger å plassere barnet ut av familien.
Referanse: Havik, Toril. 2005. Slik fosterforeldrene ser det – II.