Fosterforeldrenes egne barn i fokus

Hvordan fosterhjemmets egne barn opplever sin situasjon bør vies stor oppmerksomhet i fosterhjemsarbeidet. En del fosterforeldre, og også blivende fosterforeldre, har henvendt seg til foreningens rådgivningstjeneste med spørsmål i forhold til egne barn. Noen uttrykker uro og bekymring for hvordan egne barn har det og ønsker råd i forhold til hvordan man best kan ivareta alle barna i familien.

Å åpne sitt hjem for et fosterbarn vil innebære store omveltninger for både store og små familiemedlemmer.  På mange måter kan det sammenlignes med å få et søsken, men likevel er det spesielle utfordringer knyttet til å få et fostersøsken.  Mange familier vil oppleve det som en berikelse med et ekstra barn, men de fleste vil også ha korte eller lengre perioder hvor det oppleves som utfordrende.

Felles for de fleste fosterbarn er at de bærer med seg belastende erfaringer som gjør at de har et stort behov for omsorg og oppfølgning fra sine fosterforeldre. Mange fosterforeldre vil oppleve at den måten de har vært foreldre på for egne barn ikke strekker til, fordi fosterbarnet har problemer som krever en annen tilnærming.  Det er derfor naturlig at mye oppmerksomhet flyttes fra egne barn til fosterbarnet.  Et fosterhjem er også et offentlig hjem hvor det kommer mange mennesker på besøk som er opptatt av fosterbarnet. Det at fosterbarnet krever så mye tid og oppmerksomhet kan føre til at andre barn i familien føler seg tilsidesatt og glemt.

Må sees og høres

Å få et fostersøsken innebærer, som sagt,  en stor forandring for hele familien. Egne barn bør derfor få være med i prosessen rundt avgjørelsen om man skal bli fosterhjem. Ikke for at de skal bestemme hva man skal gjøre, men for å bli tatt med på råd og for å få si sin mening.  Alle barn har rett på å få informasjon tilpasset sin alder og modenhet når det skal skje store endringer i livet deres. Barna har behov for å få stille spørsmål og til å få dele sine bekymringer og gleder. Informasjon er også en prosess, slik at barn kan behøve å få informasjon flere ganger for å forstå den. Man trenger ikke alltid legge opp til “alvorlige” samtaler, men heller ta i bruk daglige situasjoner som bilturer, badestunden og lesestunden om kvelden.

Individuelle forskjeller

Hvordan det oppleves for barna i familien å dele sine foreldre med fostersøsken vil blant annet være avhengig av alder, familiesammensetning og forhold til foreldre. Enkelte søsken kan være mere sårbare enn andre og søskens plass i søskenrekken kan også være av betydning. Hvordan hvert enkelt barn vil reagere er likevel ikke alltid lett å forutse. Kanskje  er det slik at åtteåringen som er vant til å være yngstemann i familien opplever det som tøft å måtte dele sine foreldre med et krevende, yngre fostersøsken. Andre vil sette pris på å ikke være minst lenger. Eller så kan det være at tenåringen føler at han måtte bli voksen altfor fort på grunn av at han får ansvar for yngre søsken, fordi foreldrene har en utfordrende hverdag.

Barnas behov vil også endre seg i takt med ulike faser i utviklingen. Som foreldre er det derfor viktig å være oppmerksom og følge nøye med på hvordan hvert enkelt barn har det. Egne barn er ikke alltid flinke til å melde fra om egne behov. De viser ofte hensyn og ønsker ikke å belaste foreldrene sine med ytterligere utfordringer. De kan også holde tilbake følelser og tanker som angår fosterbarnet. Følelser av skam og skyld kan dukke opp over at de er sjalu på fosterbarnet når de vet at fosterbarnet har hatt det så vanskelig tidligere. Barn fornemmer også ofte hvor mye mor og far kan tåle når det gjelder belastning. Når søsken ser at foreldrene strever med å ta seg av det ene barnet, kan de svare med å gjøre seg selv usynlige. Barn kan strekke seg langt, for å være til minst mulig bryderi. Andre vil kunne vise sin frustrasjon over situasjonen med sinne og andre følelsesutbrudd. Derfor er det viktig å sørge for å sette av tid og rom til egne barn og være tydelige på at det er greit å snakke om følelser. Også om de negative. Det kan være fint å bruke barnelitteratur, filmer og liknende som utgangspunkt for samtaler.

Med søskenbriller på

For mange barn som får fostersøsken så er mangel på tid og oppmerksomhet fra foreldrene noe av det som oppleves som mest problematisk. I en travel hverdag kan de lett oppleve å komme i skyggen av fosterbarnet og mange fosterforeldre har dårlig samvittighet for at de ikke rekker å gi sine barn den oppmerksomhet de trenger. Det er imidlertid ikke alltid at det skal så store endringer til for at søsken skal føle seg anerkjent og sett. Det handler om å ta barnets perspektiv og se familielivet med “søskenbriller” på. Man er et godt stykke på vei ved å sette av tid til å snakke med søsken om hva de opplever som positivt og hvilke utfordringer de opplever i hverdagen. Å finne praktiske løsninger som legger til rette for mer tid sammen, som for eksempel besøkshjem, kan også bidra til at søsken får tiltrengt tid alene med foreldrene og at foreldrene kan få tid til hverandre.

Det er viktig å ikke problematisere unødig, men gjennom å ha et helhetssyn på familiens situasjon, vil også søskens ressurser og behov bli gjort mere synlig. For søsken som opplever at de blir sett, og at deres behov blir ivaretatt, kan det å ha et fostersøsken bli en berikelse og gi økt mulighet for å utvikle innsikt, forståelse og empati.

For at foreldrene skal kunne være gode omsorgspersoner må de også ha det bra selv. At man tar vare på parforholdet kommer hele familien til gode. Også barnevernstjenesten må sette av tid til fosterhjemmets egne barn i sin oppfølgning av fosterhjemmet. Egne barn blir på ulike måter påvirket av at det kommer et fosterbarn inn i familien og foreldre og barnevern må sammen ta ansvar for å hjelpe dem til å håndtere sin nye familiesituasjon på en god måte. For at en fosterhjemsplassering skal kunne bli vellykket må også fosterforeldrenes egne barn trives.